Å hjelpe hverandre.

Vi har alle vært der, vi har alle hatt det vondt, og alt vi tenker på er oss selv.
Man tenker på hvordan skal man komme seg ut av dette man har surret seg inn i, får bort all denne smerten.
Og det er veldig typisk at når man selv har det vondt, er det andre som har det vondt.
I den situasjonen er det siste man tenker på å hjelpe de andre, man vil jo ha hjelp selv.

Jeg selv, har en tendens til å hjelpe alle andre enn meg selv.
Dere som kjenner meg vet jeg klager veldig mye, og jeg vet jeg er slitsom å ha med å gjøre de siste månedene. Og dette er ikke for å si hvor fantastisk jeg er eller noe, fordi, hvis du kjenner meg, vet du at det er det siste jeg tenker om meg selv. Men, selv når man selv har vondt, tror jeg ikke det er så dumt å hjelpe andre.

Man ser det hver dag. De som selv er hardt rammet, er som regel de som hjelper mest. Poenget er å hjelpe hverandre. Hjelpe seg selv, og andre. For der du sitter å spør, Hvordan har du det?
Selv om du bare vil de skal spørre deg. Så kan de begynne å snakke om problemene sine, også kan du vinkle inn dine egne. Fordi man har som regel mange av de samme følelsene. Slik hjelper du både deg selv og den andre. Og, da er det større sjans at de spør tilbake, hvordan har du det da?


Man skal ikke glemme seg selv, man skal sette seg selv høyt. For å kunne fungere ordentlig, må man fikse sine egne problemer. Men, hvis alle skal tenke på seg selv, så er det ingen til å hjelpe andre.
det trenger ikke å være mye. Bare si noen betryggende ord, et varsomt klapp på skuldra, et medfølende blikk. Bare la personen vite du er der. Selv i dine egne vanskelige tider. Du kan si, jeg har det og vondt, men jeg vil hjelpe deg, hvis du vil hjelpe meg. For ellers blir det for mye.

Aldri ta et rop om hjelp for gitt. Noen er bare oppmerksomhetssyke på den måten at de til og med lyver. Men, du merker fort om de trenger din hjelp elller ikke. Jeg skal selv advare om at dere ikke må gjøre en Cato. Dere trenger ikke å hjelpe en hver, men du kan hjelpe vennekretsen din.

Jeg kan selv si, at når jeg skriver ting på twitter eller på blogger, så kan du tro meg at jeg har det 10x værre enn jeg sier. Når jeg ber om hjelp, når jeg sier jeg er nedfor, hva som helst negativt, betyr det at det er like før jeg faller lengre ned i mørket. Det er når jeg er stille det er for sent.
Jeg klarer ikke alltid å si det til dere direkte, og det vet dere hvorfor. Så, om dere virkelig bryr dere, så, ta meg alvorlig, selv på twitter.

Takk for meg! haha. :)