Til dere alle, og til meg selv

Jeg hadde ikke tenkt å bruke denne bloggen til å prate så direkte om meg selv, om du skjønner. tenkte jo mest på skriverier, og positive, tekster for å... Si noe nyttig for andre? men, det jeg tenkte å skrive om nå, kan kanskje gjøre det. Jeg vet ikke, men jeg vil gjøre dette.


Dette året, nå tenker jeg i skoleår, høst til vår altså, begynte... ganske dårlig. Sommeren 2010 var den vanskeligste sommeren så langt tror jeg. Fordi vær sommer de siste årene har vært vanskelige for meg. det er rett og slett all tiden jeg får alene til å tenke. Jeg har jo en del å tenke på. Så denne sommeren var veldig mørk, og jeg følte meg så alene.

Det er det, at når man opplever de vanskelige, gjør i hvertfall jeg alt jeg kan for å ikke oppleve det. Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke la det påvirke meg. Jeg vil bare være glad og forsette. Later som om jeg ikke bryr meg. Så, alt går fint, siden man holder seg opptatt så man ikke tenker, men når stillheten senker seg.... Da demrer alt. Alt faller over deg, og mye værre enn det burde. Sånn er det hver sommer.

Jeg følte også at denne sommeren begynte jeg å åpne meg. Jeg kom nærmere familien min, og vennene mine enn før. Jeg fant ut jeg trengte å være hjemme. Dette var ikke tiden på å sette ut på et nytt eventyr. Fordi å gå på folkehøgskole, for meg, er en stor utfordring, og i sommer var jeg absolutt ikke klar. Det var et stort nederlag for meg å måtte reise hjem igjen. Når jeg var der oppe i Toten, var alt jeg gjorde å bli så overhvelmet at jeg gråt stort sett hele dagen. Jeg gråt og gråt og gråt. helt fortvilet. Jeg skjønte jeg hadde tatt et feil valg. Alt jeg ville var å reise hjem igjen. Forsette dette jeg hadde startet. Jeg hadde begynt å vokse, begynt å finne meg selv. Tro på meg selv. Og, dette var jeg redd ville få meg til å falle igjen. jeg vet ikke om ville ha gjort det, men der og da, føltes det sånn.

De siste månedene har vært... unnskyld, men jævlig vanskelige. Jeg har vært så deprimert, så frustrert, så sint og bitter. Jeg var sint på hele verden, og mest av alt på meg selv. Jeg var så langt nede at jeg gav meg selv skylden for alt. For mobbingen. Jeg klandret meg selv. Jeg mistet troen på meg selv, jeg trodde ikke på min egen dømmekraft lengre. Og det er noe jeg alltid har gjort. jeg følte meg helt mislykket. Det var vanskelig å være sterk, og grunnen til at jeg faktisk har vært i praksis på på Bygland i 2 måneder, tatt sosialkunnskap, og nå begynt på matte og ny praksisplass på Byglandsfjord... Alt er takket være så god støtte fra familien min. Jeg kan ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for det.

Som sagt begynte jeg å åpne meg, og jeg holder forsatt på. Det er veldig vanskelig. Tilliten min til andre har blitt brutt gang på gang. Jeg aner ikke hvor mange løgner jeg har fått slengt mot meg. Så, det kommer ikke naturlig lengre. Jeg stoler ikke på alle vennene mine, men jeg prøver mitt beste. Fordi jeg fortjener det og fordi de fortjener det. Men, jeg har klart å åpne meg for familien min mer, og det har gjort at jeg har klart å takle alt mye bedre.

Aldri undervurder det å ha noen å snakke med. Hvis du kan hjelpe noen, gjør det. Det trengs bare noen ord, elller bare at du hører på.

Nå etter jul har jeg kommet enda lengre. Det er forsatt vanskelig, og grunnen til at jeg greier å skrive denne teksten er fordi jeg har det helt ok nå. Jepp, helt ok. Og, det er bedre enn det pleier å være. Så jeg er fornøyd. Bare det at jeg greier å glede meg til ting, se lyst på livet, og ville gjøre ting, er en stor forbedring enn fleste dager. Men, altså etter jul så var det noe som bare... klikket. jeg fant ut at nei, nå orker jeg ikke å tenke på det som har skjedd. Jeg fortjener ikke å ha det vondt i åresvis pga noe to idioter gjorde. Mange idioter, men mest disse to. Det er ikke verdt det.

Alle mobbofre, det som har skjedd dere, er helt forjævlig. Dere fortjener det ikke uansett. Men, en dag måman bare slutte å være offeret, og ta igjen. Gå videre. Ikke la mobbere ødelegge livet ditt. Du fortjener bedre.

Pass dere verden, fordi jeg kommer tilbake. Jeg, Katrine, den glade, positive, tullete, irriterte, sløve men, med et stort hjerte, kommer tilbake. Jeg vil ikke være sint lengre. Jeg vil ikke se på alt som tungt og mørkt. Jeg vil også leve, fordi det fortjener jeg. Jeg fortjener å være lykkelig.

Så, takk, til alle venner og familie som har støttet meg.

Jeg skal vinne.

Random picture is random!