Jeg skal faktisk skrive om hvor stolt jeg er av meg selv akkurat nå. Det høres veldig oppblåst ut kanskje, men det er bra å være stolt av seg selv egentlig. Spesiellt når man bruker minst 50% av tiden på å se ned på seg selv.
Jeg skal få en ting klart, jeg har hatt det veldig vondt. Jeg, som dere vet, gikk igjennom et helvettesår, og jeg var på det laveste jeg noen gang har vært. Den gangen skulle jeg nok hatt litt ekstra hjelp, den gangen kunne dere ha synes synd på meg og bekymra dere. Det var da dere skulle ha sagt til meg at jeg trenger hjelp, selv om jeg visste det godt da.
Nå, har jeg det bedre enn jeg noengang har hatt det. Jeg har ikke et perfekt liv, det har man vel aldri heller, jeg har forsatt problemer, jeg er forsatt deppa til tider, slik er det. Men, det er overkommelig. Jeg har et supportsystem rundt meg. Jeg greier meg.
Hvis du sier noe annet beviser det bare hvor lite du vet om meg. For nå skal jeg forklare hvorfor!
Hvis vi ser tilbake på før helvettesåret begynte, fordi det er litt urettferdig å ta utgangspunkt i, fordi da var alt bare jævlig og man kan ikke forvente så mye.
Jeg var ikke særlig muntlig i timene og hadde avtale med å kun framføre foran lærere.
Jeg stakk ifra en time fordi vi skulle ha en presentasjon med en lærer som ikke visste om angsten min.
Jeg skulka hvis vennene mine var syke.
Skolen var generellt vanskelig for meg, og jeg klarte ikke å ikke ha venner der.
Jeg snakka ikke med foreldrene mine, og kun et fåtall av vennene mine, om kun et fåtall ting.
Når jeg og Gjermund slo opp fikk jeg utrolig hjemlengsel og greide så vidt å bo på hybel.
Jeg hadde angst og fikk Gjermund til å gjøre klesvasken min.
Jeg kunne aldri, aldri, tenke meg å bo i bofellesskap.
Nå;
Jeg har aldri vært så muntlig i timene. Jeg er virkelig overraska over meg selv. Jeg gir rett og slett faen og sier bare ting automatisk. I begynnelsen var jeg et nervevrak når jeg rakk og hånda, nå tenker jeg ikke over det. Jeg sier til og med mine egne meninger, og ikke bare svar jeg vet er rett. I dag sa jeg en mening som kanskje ikke alle er enige i, så jeg ble litt flau, men sa det uten å tenke over det en gang.
Jeg har ikke sagt not til læreren mine om angsten en gang, og ser lyst på det å skulle fremføre foran klassen. Det har også noe med at jeg ahr en grei klasse da. Jeg kommer til å være et nervevrak, men det går nok fint.
Jeg har egentlig ingen faste venner eller noe på skolen, og man trenger ikke å synes synd på meg. Jeg har ei jeg snakker en del med, og jeg kan snakke med omtrent alle i klassen. Jeg er ikke supersosial og bare går bort til folk, men jeg snakker med dem av og til. Jeg føler jeg ikke trenger noen å være med for åv ære sikker. Jeg klarer meg helt fint.
Jeg snakker med foreldrene mine. Det begynte jeg med da jeg avr hjemme det året, rett og slett fordi jeg ble nødt, og nå har jeg et fint supportsystem der. Jeg velger forsatt venner med måte, og snakker ikke med alle om alt, men jeg har lært meg hvem jeg kan snakke med og stole på, og prøver å bruke dem. Det er nok det jeg sliter mest med enda, men det kommer seg.
Jeg bor i bofellesskap og synes det er helt fint. jeg er ikke så sosial med dem, men jeg greier meg fint. eneste er at jeg synes det er superkleint å skulle vaske mens de er i stua, så jeg vasker klokka 6 om morraen x) Men bare det at jeg bor her og ikke er angstvrak, er ganske kult.
Ellers så merker jeg at jeg snakker mere åpent med mennesker, jeg åpner meg veldig lett for noen. Da mener jeg at jeg slapper av og bare prater. Jeg merker også bare på hvor selvstendig jeg er, moden, og på skrivinga mi.
Jeg har forsatt problemer som sagt, angsten min har forandra seg. Nå kan jeg få angstanfall an andre ting enn før, men likevel så er sosialangsten mindre. Så, stort sett har jeg det bedre.
Jeg trenger forsatt hjelp, men ikke så mye at jeg føler jeg trenger noe mer enn venner og familie.
Så, se nøye, fordi jeg skal bevise for dere alle at jeg kan bli hvem jeg er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar