Kjære venner

Heh, jeg vet jeg er ganske teit, og jeg vet jeg har sagt det jeg skal si ganske mye i det siste.. men dere aner ikke hvor mye det betyr for meg.

Det er så rart å sitte og tenke på alt som har skjedd de siste årene. Jeg har også tenkt mye på hvordan jeg var som 16åring, jeg er veldig annerledes fra da, men jeg var også helt den samme.
Når jeg var 16, mest etter jeg fyllte 17, da var det værst, så skjedde vel den tingen som har såret meg mest i livet, til nå. Sveket av sin beste venn. Samme har skjedd nå, men likevel føles det værre.
Jeg kan sitte her og gråte mens jeg har en klump i halsen, magen vrir seg, og jeg gisper etter pust, og de som er ansvarlige for det, bryr seg ikke. Det gjør meg kvalm.
Likevel har alt som har skjedd bare den siste måneden, men også det siste året lært meg så ufattelig mye.
Har sagt det før, men jeg er så mye sterkere, visere, og bare annerledes.
Jeg vet jeg skal komme meg over dette også, og jeg skal gjøre det med hjelp av dere.
Det viktigste jeg har lært meg, er å bruke vennene mine. Lært at jeg har gode venner rundt meg. Lært at jeg må kvitte meg med dem som ikke er gode for meg, og beholde dem some r det.
Smertefull lekse, som sikkert allt gjennomgår en eller annen gang i livet.
Bare det at jeg har gått igjennom det litt mange ganger...

Men akkurat nå sitter jeg med en håndfull venner og familie som er bak meg hele veien.
Jeg har noen jeg kan snakke med når som helst, jeg har skuldre å gråte på, jeg har mennesker som hører på all min klaging, sinne, smerte, gråting, spørsmål, alt, jeg har så mange gode mennesker rundt meg.
Hjertet mitt er helt knust. Det ble knust av to stykker, men så har jeg dere rundt meg som heler det sakte men sikkert. Dette høres så teit og klisje ut, men jeg vetikke hva jeg skal si. Jeg trodde aldri jeg kunne få det slik.
Det å kunne føle at livet er verdt å leve, at alt er fint, selv med et knust hjerte så smiler jeg og nyter livet mitt. Det er ikke ofte skjer med meg. Og ikke lenge heller.

Så jeg vil vel egentlig bare si at jeg skal ikke la de... vetikke hva jeg skal kalle dem, jeg skal ikke la dem ødelegge meg. Jeg skal ikke la dem ta meg ned med dem. Jeg synes synd på dem, og bryr meg så mye om dem, og jeg ser hvordan de ødelegger for seg selv ved å knuse meg. Snart får jeg også høre hvor fæl jeg er som skriver dette her om dem, men vetdu, kjære jenter, åpne øynene deres.
Men jeg lover dere, alle som bryr seg om meg, at jeg skal ikke la dem ødelegge hva jeg har jobbet for.

Jeg er glad i dere alle sammen, og jeg er så takknemlig. Vær stolte av dere selv.
Jeg tror dere vet hvem dere er :) Alle som har sagt gode ord, klemmer, hørt på meg, og bare ristet på hodet sammen med meg.

Denne gangen skal det ikke ta 2 år før jeg kan leve igjen, denne gangen skal jeg vinne.