Ny tenkemåte?

Noe jeg har gått rundt å tenkt på i det siste er at jeg egentlig tenker på ting litt annerledes.
Jeg antar det er hele det å vokse opp og også det å ta tiden til hjelp. Kanskje jeg endelig ser hva det betyr?
Eller har jeg forandret meg? Har følelsene mine blitt numne?

Noe som er sikkert er at mennesker er kompliserte.

Akkurat nå i dag, akkurat i dette øyeblikk, er jeg ikke sint på noen.
Jeg hater ingen, jeg er ikke noe særlig bitter.
Når jeg tenker meg om kan jeg finne ut jeg er såret, irritert, oppgitt, men også... hva er denne følelsen?
Den dag i dag lurer jeg virkelig på om jeg noen gang hatet noen i det hele tatt.
Vel, jeg har egentlig bare påstått å ha hatet en person, også har jeg bløffet til en om å hate personen.
(Det høres veldig feil ut, som det kanskje er på en måte, men det er en forklaring for det.)

Hva er hat? Hva er det som må til for å hate noen?
Jeg synes at folk tar så lett på ordet hat. Greit nok å bruke det om ting, det gjør jeg jo selv, dårlig vane egentlig. Men så bruker vi alle mange ord feil. Vi overdriver litt.
Når jeg tenker på hat så er noe av det første som kommer, drap. Hvis man faktisk greier å drepe noen med vilje, da må man vel hate dem? Men kan man hate noen uten å drepe? Ja, det tror jeg jo. Ikke alle er i stand til å drepe, takk for det. Noe jeg også tenker er at hvis man hater noen så bryr man seg ikke om de kommer i en ulykke. Men, man bryr seg jo ofte litt om man hører noen fremmede som kommer i en ulykke? eller er det bare meg kanskje. men noen ganger bryr man seg ikke, men man hater dem likevel ikke, stakkars fremmede.
Men, kanskje det er man har vært glad i noen, men så kommer det til det punktet at man bare ikke bryr seg noe lengre? Men, er det hat? Må man ikke være sint, bitter?

Den ene personen jeg visstnok skal ha hatet, er godt mulig at jeg har hatet, men idag, så bryr jeg meg fint lite om han. Han finnes ikke lengre. Han er et fjernt minne. En del av historien min. Det han gjorde gjør ikke vondt en gang lengre. Er egentlig bare rart å tenke på at jeg har gått igjennom det.

Men så kommer det store spørsmålet jeg har tenkt på i det siste.
De personene i mitt liv som jeg har blitt såret av og derfor mislikt dem i alle fall... Som den andre som jeg bløffet om at jeg hatet, fordi jeg tror ikke jeg har gjort det, for den dag i dag bryr jeg meg fortsatt om han. Merkelig nok. Selv om det visner sakte hen. Takk og lov for det. Men, så er det slik at både med han og med andre, både nylig og gammelt, så får jeg lyst til å bare være normal med dem. Bare sette strek over alt.
Hvorfor? Fordi jeg bryr meg ikke så mye lengre. Jeg er ikke sint, jeg er ikke bitter.
Likevel så har jeg vært det, jeg har vært såret, jeg har hatt vondt, og noen av disse personene som jeg må holde meg for å være normal mot, har ikke en gang gjort opp for seg, i det hele tatt.
Så selv om jeg føler for å bare drite i det og gå videre, så lar jeg meg selv ikke gjøre det, fordi...
Det jeg følte før, den smerten, den er fortsatt er faktum.


Likevel er det litt herlig å kunne føle slik. Føle seg lettere.
Det er aldri vits i å la andre mennesker såre deg og gjøre deg ulykkelig, men selvfølgelig er ikke det noe vi kan styre. Man må bare jobbe best mulig for å komme over det. Kanskje etter disse årene så har tiden leget? Det som er skummelt med at tiden leger alle sår, er at sårene er ikke vonde lengre. Altså jeg husker ikke like godt hvordan det føltes, på en måte har jeg valgt å glemme det for å kunne komme videre. Det føles litt som et svik mot meg selv. Mot fortidens meg. Katrine på 16 år som gråt og var livredd, hun er glemt.

Hvis ikke det hadde vært for det, så hadde jeg nok tilgitt uten at menneskene har bedt om å få tilgivelse, uten at de har jobbet for det. jeg hadde gitt dem det helt gratis fordi jeg kan. men det vil jeg ikke gjøre, fordi jeg fortjener bedre enn det. De fortjener de ikke.

Rare greier.