Du kan ikke ta pennen i fra meg

Som jeg har spammet twitter med i det siste, og dailybooth, og mast hol i hodet på mine kjære, så har jeg jo sendt inn en novelle til boksamlingen Signaler av Cappelen Damm.
Jeg skal visstnok få svar i løpet av denne uken, så kanskje i morgen?!
Noe som gjør at jeg har vært ganske høyt oppe i det siste. Kanskje litt ekstra emosjonell også, enda mer ekstra liksom. Jeg føler jeg snakker skikkelig som om jeg skal bli berømt forfatter! Jeg er best!
Eller noe sånt... Men, det er ikke sånn, egentlig...

Har du noe som du virkelig brenner for? Noe du ikke kan leve uten? Et talent?

Egentlig vil jeg ikke bli "kjendis", haha som om, det er ikke noe jeg vil leve som...
Men, jeg vil gi ut bøker ja, jeg vil være så flink at elever analyserer min novelle, at jeg blir intervjuet, at bøkene mine blir solgt. Så hva er det jeg vil da? Er ikke det "kjendis"?
Jo, det er vel det... Så det er egentlig litt teit, men poenget er at jeg vil vite at jeg er flink.
Jeg vil vite at det jeg brenner for mer enn noe annet er noe jeg virkelig kan, og ikke bare er en hverdagsgreie. Alle vil jo være flink i noe. Men, det er likevel ikke nok for å ville bli "berømt", jeg kan jo vite at jeg er flink uten intervjuer liksom. Så den neste grunnen, og kanskje den viktigste er at....

Helt siden jeg gikk på u.skolen bestemte jeg meg at jeg skal hjelpe noen.
Når man sitter der som tenåring og ikke har noe spesielt hjelpenett og ikke kan gjøre noe...
Men, jeg fikk den gang trøst i feks musikk (Good Charlotte) spesielt, og jeg las mye og. (Lene Kaaberbøl og Skammardotteren feks, herlig.) Jeg vil være den tingen for noen i samme situasjon. Om det er at jeg skriver en bok om feks jeg gjør mye, om psykiske temaer eller om det bare er et lite gjemmested for noen timer, så er jeg fornøyd. Med intervjuer kunne jeg jo fortalt min lille historie og en drøm ville være å inspirere andre til å nå sin drøm. Dette er helt sånn.... Herregud Katrine, skjerp deg, det der er litt vel drøyt.... Du er ingenting, du er ikke flink, som om du er et eksempel.
Men, likevel.... Jeg har tross alt overlevd og hvis jeg greier å gi ut bøker har jeg nådd drømmen min, right.
Så, om det bare er å snakke med noen tilfeldige, eller om jeg faktisk hadde blitt så kjent at det ble et eller anna intervju, om så bare i FVN, så hadde det vært stooooooooort for meg.

Okei, jeg skal slutte å... kommer ikke på ord, men ok!
Hvis jeg får ja, så kommer dere til å få høre det... x)
Hvis jeg får nei... Ja da går jeg i dvale i en stund....
Men en ting er sikkert, jeg slutter aldri å skrive.

Jeg må virkelig slutte å skrive som om jeg er en "viktig" person.