Skriveri og kjærlighet

Jeg er veldig inspirert til å skrive i det siste. Det kommer nok av at jeg har jobbet med boka mi i noen måneder og jobbet med den flere ganger i uka. Dvs mye skriving. Også det å fullføre noe er en herlig følelse og gir meg viljestyrke til å fortsette. Jeg føler meg også fornøyd med boka og kan se forbedring. Jeg har også fått skryt... Så alt dette gjør at jeg blir veldig inspirert... Det gjør også at jeg blir kanskje litt høy på pæra og prater myye om skriving, selv om jeg egentlig er min største kritiker. Hvor mange ganger ville jeg gi opp boka fordi jeg syntes alt var bare piss? Hvor mange ganger har jeg blitt oppgitt over meg selv? hvor mange ganger har jeg facepalma meg selv? 


Å skrive en bok er en lang prossess med mye følelser... Selv om jeg føler jeg ikke har opplevd alt en gang. jeg vil bare forbedre og forbedre meg. Det vet jeg nå. Jeg ser det nå. Jeg kan bli så mye bedre. Jeg skal bli så mye bedre.


Skriving er min største lidenskap. Jeg tror nesten den overgår snillhet og kanskje til og med kjærlighet? Nei, kanskje ikke, jeg vet ikke. Men, skriving... jeg elsker det. Elsker det så mye. Skriving er som å puste.
Skriving er meg. Jeg vil aldri gi opp skrivinga. Selv om noen skal si jeg er forferdelig, jeg vil aldri slutte.


Nå som jeg er ferdig med boka så har jeg tenkt litt på å lage en oppfølger. rett og slett fordi jeg er forelsket i karakterene mine. Men, jeg vet ikke om jeg greier det, og jeg vil gjøre meg helt ferdig med boka først.
Dette er en hemmelighet.... Men jeg har sendt den til et forlag og venter spent på svar...


Men nå kan jeg begynne å skrive noveller igjen! Kanskje gjøre ferdig de jeg har begynt og? Der er det mye rart skal jeg si deg. Mye rare former for kjærlighet. Jeg har skjønt jeg elsker rare kjærlighetshistorier.


Rett og slett fordi jeg synes det er gøy, skal dere få se litt av de uferdige novellene mine.. (ikke at noen egentlig leser dette uansett)

Øynene settes i henne, de lysegrå øynene. Hun kjenner dem i nakken, hun kjenner dem prikker henne med små støt. Vilde står der borte ved det store klesskapet med speildører, og bak henne kommer mannen med lysegrå øyne sakte mot henne. Hun tør ikke å se opp og inn i speilet, hun vil ikke at han skal se det. Hun holder den ene hånda på skapdøren, uten å rikke den slik hun hadde tenkt. Han kommer helt bort til henne og børster bort en hårlokk som ligger over ryggen hennes. Hun har lysebrunt hår. Langt og helt rett lysebrunt hår. “Vilde…” Stemmen er myk og lav, og han børster bort enda noen hårlokker. Hun lukker øynene og svelger, lyden som kommer av det høres mye høyere ut enn den burde, men mannen bak henne bryr seg ikke. Hun kjenner en varm pust komme imot huden hennes, leppene hans hviler noen cm over nakken. Hun ser inn i speilet og møter øynene hans som har ventet på hennes, hun ser dem så vidt over nakken, men hun blir fanget i dem likevel. 

Dette er faktisk alt jeg har skrevet på den også... 

Hun snur seg rundt og ser han, hun ser han står der borte ved bilen. Den mørkeblå bilen som egentlig ser svart ut, men den er faktisk blå. Det er egentlig ingenting spesielt med den bilen hans, men hun kan kjenne den igjen så altfor godt. Det er grytidlig morgen, klokken er bare halv seks og mennesker kan diskutere på om det egentlig er morgen eller om det er natt enda. Det er småkaldt og bittert i luften, og Vera lukker den åpne skinnjakka, mens hun fortsatt bare står der og ser på han. Han har ikke sett henne enda, han står der bare selv og kikker ut i luften. Hun undrer, hva er det han ser på? Hva er det han tenker? Denne mannen hun egentlig ikke kjenner, vel, de begge påstår de kjenner hverandre, men nei, de gjør ikke det. Vera løfter foten sakte før hun setter den ned igjen, men til slutt tar hun det første steget mot han og de andre stegene kommer lett. Hun går helt bort til han uten at han merker det, og tvinner fingrene hennes sammen med hans, der den høyre hånden henger ned. “Hei, vennen!” Øynene hans treffer hennes i det han snur hodet og ser henne, og hun klarer ikke å holde på tanken lengre. Hun elsker han jo, tross alt. 

En annen begynnelse..