Psykopat

Igår fant jeg ut noe jeg kanskje egentlig visste. Nå ligger tanken på det og ruger bak i hodet på meg.
Det er både beroligende/trøstende, og skremmende og trist.

Han er en psykopat.
Jeg tenkte først jeg skulle skrive hele navnet, slik at jeg kan advare andre.
Men, for å være helt ærlig, er jeg for redd. Alle googler selv selv av og til. Og jeg vil ikke ha noe med han å gjøre. Jeg kan vel si fornavnet, og dere, mine venner, vet hvem han er. For jeg har snakket om han mye, i 5 år nå ca.

Det var 5 år siden jeg ble kjent med Cato. Jeg orker ikke å skrive historien nå.
Men, Cato ble en stor del av livet mitt, fordi han ødela meg psykisk. Han manipulerte, løy, brukte, og hva annet.
Jeg ble værst misbrukt over nettet, selv om jeg hadde møtt han irl. Senere kom han i klassen min og det forsatte, litt mildere. Men, hardt nok. Men, det jeg fant ut nå, i går, var at hun som jeg trodde var kjæresten hans, er nå hans eks. Hun er eksen hans siden han gjorde det samme mot henne, og enda værre.

Han brukte i tillegg fyskisk vold mot henne, som gjør meg så vondt. Jeg husker da de ble sammen. Jeg var bekymra. Men, da alt så ut til å gå greit, og de var sammen i rundt 2 år tror jeg, begynte jeg å tro at det var bare meg. bare meg han gjorde det mot. Det var meg.

For andre grunner og, og at både han og Kittil gjorde det mot meg, så har jeg gått rundt og tenkt det er noe galt med meg. det er noe med meg som får folk til å hate meg. Det er noe jeg gjør galt. Det har også ført til at jeg har klandret meg selv for alt som har skjedd. Alt som har skjedd opp igjennom livet. Jeg vet jo at dte ikke er det. Etter mye overtaling så klart. Etter mye jobb. Men, selv i de mørke stunder kan jeg forsatt tenke det.

Så etter jeg fant ut det, at det var ikke bare meg. Det er noe galt med han. Det er han som er psykopaten. Han som ikke eier følelser og ødelegger andre. Det var ikke noe med meg, eller med henne. Vi er bare ofre for han.

Jeg vet jeg burde synes synd på han, siden det er jo noe som har gjort han sånn. Men, jeg klarer ikke.
Jeg hater han. Og jeg vil aldri tilgi han. Jeg vil aldri se han igjen. Jeg er redd for han. Kanskje enda mer nå som jeg vet han er sånn mot andre og. Det kan være jeg aldri klarer å føle empati for han. Og jeg vet ikke om jeg vil klare å tilgi meg selv for det. Men, sånn er det.

Han er en psykopat. Jeg vil ha han straffet. Men, det beste er jo om han får hjelp.
Mest sannsynlig får han ikke det før han gjør et lovbrudd og blir sendt til tvangspsyk eller noe. Og, da har det gått for langt.

Dette er verden vi lever i. En verden så ødelagt at det finnes psykopater. Både meg og pappa har møtt på psykopater som har ødelagt for oss. Så, nei, jeg kommer aldri til å stole på noen lett igjen. Og du kan ikke forvente det av meg. Fordi, for alt jeg vet, er du og en psykopat.


Sporer litt av her, men ja... Vetikke. Måtte bare fortelle det.