Jeg har anskaffet meg en skrivebok der jeg skriver små tekster når jeg føler for det. Så her kommer noen jeg har skrivet så langt ^^
Vårsol
Hun kjenner solen varme mot huden, blende for øynene og friske opp omgivelsene. Alle virker lettere. Alle menneskene rundt henne er glade og klare for å se hva det nye året bringer. ja, for det er nå det å leve begynner. Hun løfter armene i været og strekker seg før hun går bort til gelenderet på den røde verandaen. hun kikker utover den bygda hun elsker. Den vakre bygda som alltid vil være hennes hjemsted, selv om hun ikke tilhører her. Livet, det er både de gode og det vonde stundene, men det å leve er kun de gode. Å leve, er våren og sommeren, da alt er lyst og lett. Da man våkner med et smil fordi man hører fuglesang. Å leve er å være glad. Det er kanskje derfor hun elsker våren så mye. Hennes favorittårstid. Det er derfor hun nå sitter her ute og bare nyter den varme følelsen og smiler, selv om hun egentlig føler hun visner.
Katrine13.04.2011
Hun kjenner solen varme mot huden, blende for øynene og friske opp omgivelsene. Alle virker lettere. Alle menneskene rundt henne er glade og klare for å se hva det nye året bringer. ja, for det er nå det å leve begynner. Hun løfter armene i været og strekker seg før hun går bort til gelenderet på den røde verandaen. hun kikker utover den bygda hun elsker. Den vakre bygda som alltid vil være hennes hjemsted, selv om hun ikke tilhører her. Livet, det er både de gode og det vonde stundene, men det å leve er kun de gode. Å leve, er våren og sommeren, da alt er lyst og lett. Da man våkner med et smil fordi man hører fuglesang. Å leve er å være glad. Det er kanskje derfor hun elsker våren så mye. Hennes favorittårstid. Det er derfor hun nå sitter her ute og bare nyter den varme følelsen og smiler, selv om hun egentlig føler hun visner.
Katrine13.04.2011
No Pain No Gain
It's that empty feeling in your chest, that fizzling feeling in your legs, that ache that always remains in your heart.
It's the pain that love can give, it's the lonliness and the desire who wont be fulfilled. The pain can make you crazy, it can make you feel like you're not you anymore. But, you know the saying, "no pain no gain", I've always hated it, but maybe there is something to it. People will always let you down, hurt you, make you feel things you wish you would never feel. But, you will find those people, who still hurts you, but also give you so much good back. Love hurts, but no one would live without it.
Katrine , 15.04.2011
Angst
Alt rundt deg forsterkes. Alle følelser blir enda hardere mot deg mens alt visuelt forsvinner i en uklar masse. Det er frykten. Det er fortvilelsen. Den altfor harde følelsen som får deg til å forsvinne. All sans og fornuft finnes ikke lengre. Det er frykten, det er det som er realiteten. Verden finnes ikke, du finnes ikke. Skrikene som ljomer inni deg, som du føler overdøver alt, de er stille. Frykten, angstenm er alt som føles, høres, sees, finnes.
Hele kroppen er lammet. Tårene siler, pusten går raskere for hvert minutt og øynene er sperret vide. Alle tankene virrer rundt, du aner så vidt hva dem er. Du husker så vidt hva du er så redd for, men du vet du bør være redd. Det er instinkt, det er programmet i deg. Det er like naturlig som å puste. Angsten er en så viktig del av deg, om du vil eller ikke.
Ønsket, alt du ønsker er å løpe. Nei, fly. Bare fly vekk. Hva enn som må til for at du kommer deg fortest mulig vekk. Men, kroppen din er lammet, alt du klarer å mestre er å la hendene dirre seg opp til håret, og rive sakte i det mens du stirrer tomt på veggen foran deg.
Etter det som føles som århundrer, kommer du deg vekk. Ikke ved å fly, men ved å gi opp. Hva enn det var du var så redd for, hva enn det er, gir du nå opp. Du dør litt inni deg der du faller sammen på gulvet og lar de siste tårene falle.
Katrine 15.04.2011
Alt rundt deg forsterkes. Alle følelser blir enda hardere mot deg mens alt visuelt forsvinner i en uklar masse. Det er frykten. Det er fortvilelsen. Den altfor harde følelsen som får deg til å forsvinne. All sans og fornuft finnes ikke lengre. Det er frykten, det er det som er realiteten. Verden finnes ikke, du finnes ikke. Skrikene som ljomer inni deg, som du føler overdøver alt, de er stille. Frykten, angstenm er alt som føles, høres, sees, finnes.
Hele kroppen er lammet. Tårene siler, pusten går raskere for hvert minutt og øynene er sperret vide. Alle tankene virrer rundt, du aner så vidt hva dem er. Du husker så vidt hva du er så redd for, men du vet du bør være redd. Det er instinkt, det er programmet i deg. Det er like naturlig som å puste. Angsten er en så viktig del av deg, om du vil eller ikke.
Ønsket, alt du ønsker er å løpe. Nei, fly. Bare fly vekk. Hva enn som må til for at du kommer deg fortest mulig vekk. Men, kroppen din er lammet, alt du klarer å mestre er å la hendene dirre seg opp til håret, og rive sakte i det mens du stirrer tomt på veggen foran deg.
Etter det som føles som århundrer, kommer du deg vekk. Ikke ved å fly, men ved å gi opp. Hva enn det var du var så redd for, hva enn det er, gir du nå opp. Du dør litt inni deg der du faller sammen på gulvet og lar de siste tårene falle.
Katrine 15.04.2011
De røde sandalene
Hun sitter alene på bryggen, og stirrer ut mot det klare vannet. Solen står høyt på himmelen og får vannet til å leke seg. Benene dingler utenfor kanten og de røde sandalene hun har på faller nesten av. Hun holder tak i dem ved å sperre storetåa opp. Hun holder så vidt tak. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og kjenner de lange blonde lokkene leke på den bare ryggen. Øynene lukkes og ansiktet forandrer seg.
Hun sitter alene på bryggen og stirrer ut mot vannet som skinner svakt i måneskinnet. Himmelen er klar og full av blinkende stjerner. "Det er en vakker natt, den perfekte natt." Ordene glipper ut mellom de kalde leppene og de røde sandalene holdes forsatt fast med storetåa. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og de blonde lokkene faller livløst på den bare ryggen. Øynene lukkes og sandalene faller ned i vannet.
Hun sitter alene på bryggen, og stirrer ut mot det klare vannet. Solen står høyt på himmelen og får vannet til å leke seg. Benene dingler utenfor kanten og de røde sandalene hun har på faller nesten av. Hun holder tak i dem ved å sperre storetåa opp. Hun holder så vidt tak. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og kjenner de lange blonde lokkene leke på den bare ryggen. Øynene lukkes og ansiktet forandrer seg.
Hun sitter alene på bryggen og stirrer ut mot vannet som skinner svakt i måneskinnet. Himmelen er klar og full av blinkende stjerner. "Det er en vakker natt, den perfekte natt." Ordene glipper ut mellom de kalde leppene og de røde sandalene holdes forsatt fast med storetåa. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og de blonde lokkene faller livløst på den bare ryggen. Øynene lukkes og sandalene faller ned i vannet.
Katrine 16.04.2011
Grønne øyne
Båten gynger og hendene rister. De strekkes ut sakte foran henne og tar tak i gelenderet. Det er morgen, midt på lyse dagen, båten er full av passasjerer. Men, hun føler seg likevel helt alene. Fingrene griper hardere om den hvite stangen og hårlokkene faller frem bak nakken. Øynene vendes ned, ned til det isblå vannet som bølger seg rundt båten. Hun er helt alene, båten finnes ikke, hun kjenner vinden stryke hardt på kinnene og hun ser kun bølgene. Hun føler ingenting. Var det ikke derfor hun gikk ut hit, for å føle noe? er det ikke derfor hun er her, for å føle seg normal, for å leve? Men, likevel er alt hun føler sjølufta mot ansiktet og dråper som renner varmt ned det rødfluste kinn. Hva er det som får henne til å føle seg så død? Hva er det som får henne nå til å ta foten opp på gelenderet og bøye seg enda lengre ut? Hva førte henne hit? Hva får denne totalt fremmede mannen til å ta tak i skuldra hennes og tvinge henne til å stoppe? Båten, menneskene, lydene, følelsene, alt kommer tilbake. Hun tar noen steg bakover, ser mannen inn i de grønne øynene og vet svaret.
Båten gynger og hendene rister. De strekkes ut sakte foran henne og tar tak i gelenderet. Det er morgen, midt på lyse dagen, båten er full av passasjerer. Men, hun føler seg likevel helt alene. Fingrene griper hardere om den hvite stangen og hårlokkene faller frem bak nakken. Øynene vendes ned, ned til det isblå vannet som bølger seg rundt båten. Hun er helt alene, båten finnes ikke, hun kjenner vinden stryke hardt på kinnene og hun ser kun bølgene. Hun føler ingenting. Var det ikke derfor hun gikk ut hit, for å føle noe? er det ikke derfor hun er her, for å føle seg normal, for å leve? Men, likevel er alt hun føler sjølufta mot ansiktet og dråper som renner varmt ned det rødfluste kinn. Hva er det som får henne til å føle seg så død? Hva er det som får henne nå til å ta foten opp på gelenderet og bøye seg enda lengre ut? Hva førte henne hit? Hva får denne totalt fremmede mannen til å ta tak i skuldra hennes og tvinge henne til å stoppe? Båten, menneskene, lydene, følelsene, alt kommer tilbake. Hun tar noen steg bakover, ser mannen inn i de grønne øynene og vet svaret.
Katrine 18.04.2011
Du skriver så vakkert!
SvarSlettTjahahaha, taaakk. :D
SvarSlett