Det er vinden som så svakt berører de myke, tynne armene hennes. Vinden som i kveld også er hennes eneste. Solen står enda høyt på himmelen, og gir deg en følelse av at dagen aldri tar slutt. De fleste synes dette er det fine med sommeren. De har enda lengre tid på å gjøre alt de vil ha gjort, de kan utsette alt det grå og tunge. De lever i nuet og er på god fot med solen. Det er også hun. Hun elsker solen, det er vel få som ikke gjør det. Hun som alle andre sitter ute i solen og lar den brune huden. Hun lar også sommeren få sette merke i henne, på flere måter enn andre. Bladene, de opplyste bladene danser lett i den svale brisen. Hele verden om henne lever. Ikke bare lever de, men de nyter livet. De er livet. Solens stråler griper tak i henne og rister.
"Hvorfor hater du meg?"
Jenta myser stilt tilbake.
"Hvorfor gråter du når jeg lyser opp hele verden for deg?"
Et vindkast stemmer i, og jenta lar armene falle ned til siden. Himmelen er klar blå og skyene er for lengst dratt. Kvelden er her, men den er like lys som dagen.
"Fordi du lar meg ikke hvile, Sol. Du viser meg alt som er galt i ditt søkende lys."
Solen blinker i det jenta lar en stille tåre falle ned på løvetannbladet foran henne.
"Men, kjære barn... Jeg har ei gjort deg vondt. Jeg, Solen, er din beste venn."
Jenta tar i et smil og ser rett på solen.
"Kjæreste Sol, du er akkurat slik som dem. Du er akkurat lik. Du sier du er god, du gir meg falske håp ved å varme mine kalde armer og lyse opp mine dager."
Hånden til jenta føres varsomt opp til øynene.
"Men, så plutselig blender du meg, du gjør meg blind, og lar din varme bli som helvettes ild."
Solens stråler blinker og treffer jentas dirrende lepper. Hun er kald. Hun er ei sommersol lengre, hun er vintersol, og i samme øyeblikk forsvinner hun bak åsen i stillhet.Himmelen dekkes av røde farger og jenta stirrer motvillig mens hun kjenner brisen er der igjen med sine betryggende løfter.
"Hun er vakker, Solen, men ei så farlig. Men, det er du og Vind..."
Stillheten runger og vinden blåser enda svalere enn før.
"Men, det er vi alle. Alle er nydelige, alle er farlige. Alle vil gi deg godt, og alle vil såre deg."
Jenta snur seg mens hårene reiser seg.
"Bare ikke la lyset lure deg for mørket. De som er der for deg i mørket, er dem som er verdt å samle på."
2. juni 2011
Viser innlegg med etiketten mitt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mitt. Vis alle innlegg
torsdag 2. juni 2011
tirsdag 10. mai 2011
Lysglimtet
Hennes øyne gjennomborer meg, jeg kjenner det svir i brystet. Hun er sint, nei hun er såret. Øynene blir sakte blanke og underleppen hennes blir bitt tak i. «Hva er det du holdet på med?» Ordene kommer som små vindpust i mot meg, små, kalde vindpust, kalde som om høsten. Hun gransker meg, her jeg står og gransker henne tilbake, mens jeg skifter vekten til det venstre beinet. Det er helt stille, men intens stillhet. Akkurat slik hun vil det skal være. Alt som høres er åndedrag og blunking av øyevipper som holder tårene tilbake. Jeg ser frustrasjonen bygger seg opp i henne, der hun brått vender blikket bort. Jeg selv vender blikket automatisk ned i grusbakken, og angrer. Hun ser meg, og jeg lukker øynene og ser kun tusen stjerner. Fotskritt. Hun går sakte i mot meg, og jeg hører grusen sprake. «Jeg vet du er der.» Ordene er uventede. Jeg blunker raskt og får øye på de hvite skoene stå foran meg. Hun er nære. Hun er like intens. Hun gir ikke opp. Det er stille, alt jeg hører er pusten hennes og min. Hennes går raskere, min vet jeg ikke hva gjør. Den forsvinner. En hånd blir lagt på skulderen min, og jeg kjenner varmen, den beroliger meg. «Det er ikke for sent.» Ordene er lave, ordene er lyse. «Du kan klare dette.» Øyelokkene glir sakte opp og der står hun, hun som jeg kjenner godt, men sjeldent ser. Hånden slippes men, varmen forblir. Ja, hun møter jeg på i de stunder jeg trenger henne mest. Jenta foran meg begynner sakte å gå bakover, mens hun smiler oppmuntrende. Hun er tilfreds. For hun og jeg, vi begge vet, at nå vil jeg gå inn i huset igjen og atter en gang... leve.
Hadde vært kjempegøy og hørt tolkningene deres :D
lørdag 7. mai 2011
Når ord ikke betyr noe
Jeg stoler ikke på folk. Ikke i det hele tatt egentlig.
Det er ikke så rart med min fortid. Men, folk mener likevel, nei, de forventer likevel at jeg skal stole blindt på dem igjen. Det skjer ikke.
Jeg vet ikke om jeg noen gang vil det. Du kan si hva som helst til meg, men om handlingene dine ikke matcher, tror jeg deg ikke. Sånn er det bare. Det driver folk sprø.
Men, er det så rart da? At all tillit har blitt brutt. At min egen svakhet har blitt brukt mot meg, sammen med personen som gav meg den, av personen som jeg så på min aller beste venn. Er det rart jeg ikke stoler på deg? Du aner vel ikke hvor vondt det gjør.
Du vet ikke hvordan det er å bli lurt trill rundt. Å bli manipulert. Og om du gjør, så tror jeg ikke du ber meg om å stole blindt på deg.
Det var en stund jeg måtte ha på lyset og se rundt i rommet, speide rundt, før jeg kunne slå av lyset og lukke øyna. Noen ganger måtte jeg gjøre det to ganger.
Det er forsatt ekkelt å gå inn i et rom når det er mørkt, og jeg kikker raskt rundt, bare for sikkerhetsskyld.
Når jeg la i fanget til eksen min, måtte jeg kikke opp noen ganger, på ansiktet hans, fordi jeg fikk følelsen av at det var noen andre. Selv om jeg visste godt det var umulig.
Man blir litt ødelagt av sånne ting.
Jeg sover inne på rommet mitt med døra låst. Jeg fikk egentliug ikke lov til det først, men jeg fikk overtalt pappa. Jeg har kun 2 personer jeg stoler på. Ikke 100%, men det nærmeste jeg kan komme.
Jeg tror på dem. Jeg tør å vise dem mine såre side, som regel, men det hender at jeg tenker at de lyver.
Har du aldri hørt den der; Jo jeg er glad i deg og vil snakke med deg.
Og så hører du ikke fra personen på 2 måneder?
Er det løgn? Eller skal jeg tro at personen mente det uansett hva bevisene tilsir.
Jeg sier ikke at en sånn person er slem, men jeg tror det sier litt mer enn de burde.
Skal jeg tro på deg, når du sier du elsker meg, men ikke blir bekymra for meg?
Det er ikke så rart med min fortid. Men, folk mener likevel, nei, de forventer likevel at jeg skal stole blindt på dem igjen. Det skjer ikke.
Jeg vet ikke om jeg noen gang vil det. Du kan si hva som helst til meg, men om handlingene dine ikke matcher, tror jeg deg ikke. Sånn er det bare. Det driver folk sprø.
Men, er det så rart da? At all tillit har blitt brutt. At min egen svakhet har blitt brukt mot meg, sammen med personen som gav meg den, av personen som jeg så på min aller beste venn. Er det rart jeg ikke stoler på deg? Du aner vel ikke hvor vondt det gjør.
Du vet ikke hvordan det er å bli lurt trill rundt. Å bli manipulert. Og om du gjør, så tror jeg ikke du ber meg om å stole blindt på deg.
Det var en stund jeg måtte ha på lyset og se rundt i rommet, speide rundt, før jeg kunne slå av lyset og lukke øyna. Noen ganger måtte jeg gjøre det to ganger.
Det er forsatt ekkelt å gå inn i et rom når det er mørkt, og jeg kikker raskt rundt, bare for sikkerhetsskyld.
Når jeg la i fanget til eksen min, måtte jeg kikke opp noen ganger, på ansiktet hans, fordi jeg fikk følelsen av at det var noen andre. Selv om jeg visste godt det var umulig.
Man blir litt ødelagt av sånne ting.
Jeg sover inne på rommet mitt med døra låst. Jeg fikk egentliug ikke lov til det først, men jeg fikk overtalt pappa. Jeg har kun 2 personer jeg stoler på. Ikke 100%, men det nærmeste jeg kan komme.
Jeg tror på dem. Jeg tør å vise dem mine såre side, som regel, men det hender at jeg tenker at de lyver.
Har du aldri hørt den der; Jo jeg er glad i deg og vil snakke med deg.
Og så hører du ikke fra personen på 2 måneder?
Er det løgn? Eller skal jeg tro at personen mente det uansett hva bevisene tilsir.
Jeg sier ikke at en sånn person er slem, men jeg tror det sier litt mer enn de burde.
Skal jeg tro på deg, når du sier du elsker meg, men ikke blir bekymra for meg?
søndag 24. april 2011
Skrivebokskriverier
Jeg har anskaffet meg en skrivebok der jeg skriver små tekster når jeg føler for det. Så her kommer noen jeg har skrivet så langt ^^
Vårsol
Hun kjenner solen varme mot huden, blende for øynene og friske opp omgivelsene. Alle virker lettere. Alle menneskene rundt henne er glade og klare for å se hva det nye året bringer. ja, for det er nå det å leve begynner. Hun løfter armene i været og strekker seg før hun går bort til gelenderet på den røde verandaen. hun kikker utover den bygda hun elsker. Den vakre bygda som alltid vil være hennes hjemsted, selv om hun ikke tilhører her. Livet, det er både de gode og det vonde stundene, men det å leve er kun de gode. Å leve, er våren og sommeren, da alt er lyst og lett. Da man våkner med et smil fordi man hører fuglesang. Å leve er å være glad. Det er kanskje derfor hun elsker våren så mye. Hennes favorittårstid. Det er derfor hun nå sitter her ute og bare nyter den varme følelsen og smiler, selv om hun egentlig føler hun visner.
Katrine13.04.2011
Hun kjenner solen varme mot huden, blende for øynene og friske opp omgivelsene. Alle virker lettere. Alle menneskene rundt henne er glade og klare for å se hva det nye året bringer. ja, for det er nå det å leve begynner. Hun løfter armene i været og strekker seg før hun går bort til gelenderet på den røde verandaen. hun kikker utover den bygda hun elsker. Den vakre bygda som alltid vil være hennes hjemsted, selv om hun ikke tilhører her. Livet, det er både de gode og det vonde stundene, men det å leve er kun de gode. Å leve, er våren og sommeren, da alt er lyst og lett. Da man våkner med et smil fordi man hører fuglesang. Å leve er å være glad. Det er kanskje derfor hun elsker våren så mye. Hennes favorittårstid. Det er derfor hun nå sitter her ute og bare nyter den varme følelsen og smiler, selv om hun egentlig føler hun visner.
Katrine13.04.2011
No Pain No Gain
It's that empty feeling in your chest, that fizzling feeling in your legs, that ache that always remains in your heart.
It's the pain that love can give, it's the lonliness and the desire who wont be fulfilled. The pain can make you crazy, it can make you feel like you're not you anymore. But, you know the saying, "no pain no gain", I've always hated it, but maybe there is something to it. People will always let you down, hurt you, make you feel things you wish you would never feel. But, you will find those people, who still hurts you, but also give you so much good back. Love hurts, but no one would live without it.
Katrine , 15.04.2011
Angst
Alt rundt deg forsterkes. Alle følelser blir enda hardere mot deg mens alt visuelt forsvinner i en uklar masse. Det er frykten. Det er fortvilelsen. Den altfor harde følelsen som får deg til å forsvinne. All sans og fornuft finnes ikke lengre. Det er frykten, det er det som er realiteten. Verden finnes ikke, du finnes ikke. Skrikene som ljomer inni deg, som du føler overdøver alt, de er stille. Frykten, angstenm er alt som føles, høres, sees, finnes.
Hele kroppen er lammet. Tårene siler, pusten går raskere for hvert minutt og øynene er sperret vide. Alle tankene virrer rundt, du aner så vidt hva dem er. Du husker så vidt hva du er så redd for, men du vet du bør være redd. Det er instinkt, det er programmet i deg. Det er like naturlig som å puste. Angsten er en så viktig del av deg, om du vil eller ikke.
Ønsket, alt du ønsker er å løpe. Nei, fly. Bare fly vekk. Hva enn som må til for at du kommer deg fortest mulig vekk. Men, kroppen din er lammet, alt du klarer å mestre er å la hendene dirre seg opp til håret, og rive sakte i det mens du stirrer tomt på veggen foran deg.
Etter det som føles som århundrer, kommer du deg vekk. Ikke ved å fly, men ved å gi opp. Hva enn det var du var så redd for, hva enn det er, gir du nå opp. Du dør litt inni deg der du faller sammen på gulvet og lar de siste tårene falle.
Katrine 15.04.2011
Alt rundt deg forsterkes. Alle følelser blir enda hardere mot deg mens alt visuelt forsvinner i en uklar masse. Det er frykten. Det er fortvilelsen. Den altfor harde følelsen som får deg til å forsvinne. All sans og fornuft finnes ikke lengre. Det er frykten, det er det som er realiteten. Verden finnes ikke, du finnes ikke. Skrikene som ljomer inni deg, som du føler overdøver alt, de er stille. Frykten, angstenm er alt som føles, høres, sees, finnes.
Hele kroppen er lammet. Tårene siler, pusten går raskere for hvert minutt og øynene er sperret vide. Alle tankene virrer rundt, du aner så vidt hva dem er. Du husker så vidt hva du er så redd for, men du vet du bør være redd. Det er instinkt, det er programmet i deg. Det er like naturlig som å puste. Angsten er en så viktig del av deg, om du vil eller ikke.
Ønsket, alt du ønsker er å løpe. Nei, fly. Bare fly vekk. Hva enn som må til for at du kommer deg fortest mulig vekk. Men, kroppen din er lammet, alt du klarer å mestre er å la hendene dirre seg opp til håret, og rive sakte i det mens du stirrer tomt på veggen foran deg.
Etter det som føles som århundrer, kommer du deg vekk. Ikke ved å fly, men ved å gi opp. Hva enn det var du var så redd for, hva enn det er, gir du nå opp. Du dør litt inni deg der du faller sammen på gulvet og lar de siste tårene falle.
Katrine 15.04.2011
De røde sandalene
Hun sitter alene på bryggen, og stirrer ut mot det klare vannet. Solen står høyt på himmelen og får vannet til å leke seg. Benene dingler utenfor kanten og de røde sandalene hun har på faller nesten av. Hun holder tak i dem ved å sperre storetåa opp. Hun holder så vidt tak. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og kjenner de lange blonde lokkene leke på den bare ryggen. Øynene lukkes og ansiktet forandrer seg.
Hun sitter alene på bryggen og stirrer ut mot vannet som skinner svakt i måneskinnet. Himmelen er klar og full av blinkende stjerner. "Det er en vakker natt, den perfekte natt." Ordene glipper ut mellom de kalde leppene og de røde sandalene holdes forsatt fast med storetåa. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og de blonde lokkene faller livløst på den bare ryggen. Øynene lukkes og sandalene faller ned i vannet.
Hun sitter alene på bryggen, og stirrer ut mot det klare vannet. Solen står høyt på himmelen og får vannet til å leke seg. Benene dingler utenfor kanten og de røde sandalene hun har på faller nesten av. Hun holder tak i dem ved å sperre storetåa opp. Hun holder så vidt tak. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og kjenner de lange blonde lokkene leke på den bare ryggen. Øynene lukkes og ansiktet forandrer seg.
Hun sitter alene på bryggen og stirrer ut mot vannet som skinner svakt i måneskinnet. Himmelen er klar og full av blinkende stjerner. "Det er en vakker natt, den perfekte natt." Ordene glipper ut mellom de kalde leppene og de røde sandalene holdes forsatt fast med storetåa. Jenta bøyer hodet forsiktig bakover og de blonde lokkene faller livløst på den bare ryggen. Øynene lukkes og sandalene faller ned i vannet.
Katrine 16.04.2011
Grønne øyne
Båten gynger og hendene rister. De strekkes ut sakte foran henne og tar tak i gelenderet. Det er morgen, midt på lyse dagen, båten er full av passasjerer. Men, hun føler seg likevel helt alene. Fingrene griper hardere om den hvite stangen og hårlokkene faller frem bak nakken. Øynene vendes ned, ned til det isblå vannet som bølger seg rundt båten. Hun er helt alene, båten finnes ikke, hun kjenner vinden stryke hardt på kinnene og hun ser kun bølgene. Hun føler ingenting. Var det ikke derfor hun gikk ut hit, for å føle noe? er det ikke derfor hun er her, for å føle seg normal, for å leve? Men, likevel er alt hun føler sjølufta mot ansiktet og dråper som renner varmt ned det rødfluste kinn. Hva er det som får henne til å føle seg så død? Hva er det som får henne nå til å ta foten opp på gelenderet og bøye seg enda lengre ut? Hva førte henne hit? Hva får denne totalt fremmede mannen til å ta tak i skuldra hennes og tvinge henne til å stoppe? Båten, menneskene, lydene, følelsene, alt kommer tilbake. Hun tar noen steg bakover, ser mannen inn i de grønne øynene og vet svaret.
Båten gynger og hendene rister. De strekkes ut sakte foran henne og tar tak i gelenderet. Det er morgen, midt på lyse dagen, båten er full av passasjerer. Men, hun føler seg likevel helt alene. Fingrene griper hardere om den hvite stangen og hårlokkene faller frem bak nakken. Øynene vendes ned, ned til det isblå vannet som bølger seg rundt båten. Hun er helt alene, båten finnes ikke, hun kjenner vinden stryke hardt på kinnene og hun ser kun bølgene. Hun føler ingenting. Var det ikke derfor hun gikk ut hit, for å føle noe? er det ikke derfor hun er her, for å føle seg normal, for å leve? Men, likevel er alt hun føler sjølufta mot ansiktet og dråper som renner varmt ned det rødfluste kinn. Hva er det som får henne til å føle seg så død? Hva er det som får henne nå til å ta foten opp på gelenderet og bøye seg enda lengre ut? Hva førte henne hit? Hva får denne totalt fremmede mannen til å ta tak i skuldra hennes og tvinge henne til å stoppe? Båten, menneskene, lydene, følelsene, alt kommer tilbake. Hun tar noen steg bakover, ser mannen inn i de grønne øynene og vet svaret.
Katrine 18.04.2011
tirsdag 15. mars 2011
Kveldens kamp
Så kommer natten. Så kommer mørket.
Tiden der alt blir stille, der hele dagen svirrer forbi øynene.
Hele dagen, hele uka, hele måneden, hele livet.
Alt, som du vil og ikke vil tenke kan dukke opp.
Tankene som svir, tankene som slår, tankene som forvirrer, tankene som frustrerer, de er tankene som liker deg best, når mørket står på.
Du leter etter lys, du leter etter noe som kan få dem til å gå. Du trenger en flammekaster, en stor flammende skog i kveld. Du er hjelpesløs. Du er alene. Du er helt mutters alene, i blandt de fire vegger med blomstertapet. I blandt bildene av venner, idoler, og kjære eiendeler. Du er helt alene. De forsvinner. De er der, men de har forsvunnet. Du er helt alene, med desperasjonen.
Du skriker lydløst inni deg når første slag skjer. Det tar deg på sengen, selv om du visste det ville komme. du ville bare ikke innse det, du ville ikke godta det. Men, du vet så godt, at verden fungerer ikke sånn. Ditt sinn fungerer ikke sånn. Sinnet ditt er infisert, de er sykt, det er bakterier der inne som ikke vil høre. De er ikke deg, de er din sykdom. De er de onde tankene, satt inn av andre og av deg selv. De eter, de eter av gleden din, av viljen din, av styrken din, av personligheten din. Du kan ikke vinne denne kampen alene.
Selv hvor mye du tror du kan vinne alene, så vet du innerst inne at du ikke kan. Neste slag slår deg og tårene triller ned kinnene. Du griper tak i puta, du holder så hardt du kan. Du vil ikke slippe. Puten er det eneste du vet er ekte, det eneste som er der for å hjelpe deg. alle andre bryr seg ikke, eller du lar dem ikke bry seg. Du er alene, alt du har er puten som er våt av tårer.
hodet glir under puta. Det beveger seg mot tørre flater i det det siste slaget slår deg. Du ligger der uten ord, uten klynk, du ligger der og lar de siste tårene falle før du forsvinner inn i en dvale. Du er sliten. Du er for syk til å stå i mot. Den eneste medisinen som hjelper, utenom noen som bryr seg, er søvnen. Du lar søvnen hjelpe deg, du lar den hjelpe selv om du vet at det kun er for noen timer. Du lar den være din redning, fordi du tør ikke vise andre din svake side.
Det er du, og du alene.
Tiden der alt blir stille, der hele dagen svirrer forbi øynene.
Hele dagen, hele uka, hele måneden, hele livet.
Alt, som du vil og ikke vil tenke kan dukke opp.
Tankene som svir, tankene som slår, tankene som forvirrer, tankene som frustrerer, de er tankene som liker deg best, når mørket står på.
Du leter etter lys, du leter etter noe som kan få dem til å gå. Du trenger en flammekaster, en stor flammende skog i kveld. Du er hjelpesløs. Du er alene. Du er helt mutters alene, i blandt de fire vegger med blomstertapet. I blandt bildene av venner, idoler, og kjære eiendeler. Du er helt alene. De forsvinner. De er der, men de har forsvunnet. Du er helt alene, med desperasjonen.
Du skriker lydløst inni deg når første slag skjer. Det tar deg på sengen, selv om du visste det ville komme. du ville bare ikke innse det, du ville ikke godta det. Men, du vet så godt, at verden fungerer ikke sånn. Ditt sinn fungerer ikke sånn. Sinnet ditt er infisert, de er sykt, det er bakterier der inne som ikke vil høre. De er ikke deg, de er din sykdom. De er de onde tankene, satt inn av andre og av deg selv. De eter, de eter av gleden din, av viljen din, av styrken din, av personligheten din. Du kan ikke vinne denne kampen alene.
Selv hvor mye du tror du kan vinne alene, så vet du innerst inne at du ikke kan. Neste slag slår deg og tårene triller ned kinnene. Du griper tak i puta, du holder så hardt du kan. Du vil ikke slippe. Puten er det eneste du vet er ekte, det eneste som er der for å hjelpe deg. alle andre bryr seg ikke, eller du lar dem ikke bry seg. Du er alene, alt du har er puten som er våt av tårer.
hodet glir under puta. Det beveger seg mot tørre flater i det det siste slaget slår deg. Du ligger der uten ord, uten klynk, du ligger der og lar de siste tårene falle før du forsvinner inn i en dvale. Du er sliten. Du er for syk til å stå i mot. Den eneste medisinen som hjelper, utenom noen som bryr seg, er søvnen. Du lar søvnen hjelpe deg, du lar den hjelpe selv om du vet at det kun er for noen timer. Du lar den være din redning, fordi du tør ikke vise andre din svake side.
Det er du, og du alene.
tirsdag 8. februar 2011
Utdrag
Det er fuglesang, det er fuglesang hun hører. Det er bare fuglesang hun hører.
«Hannah!» Den lurvete stemmen griper tak i henne. Den holder om henne som om det var to virkelige hender. Det er to virkelige hender.
«Hannah!» Den lurvete stemmen griper tak i henne. Den holder om henne som om det var to virkelige hender. Det er to virkelige hender.
«Hannah! Ikke lek med meg!»
Øyelokkene åpner seg sakte og to lyseblå øyer titter sløvt frem. Foran dem sitter han, han som hun... Ja, hva føler hun for han, sånn, helt egentlig? Han som satt på huk mellom bena hennes med to hender knyttet hard rundt hennes egne spinkle armer slipper nå taket og setter seg ned ved siden av henne. Han fisker frem en røyk og tenner den uten å se på henne.
«Ikke gjør sånn Hannah, jeg vet du er ok, så slutt å skap deg.»
De to blå øynene beveger blikket nedover sin egen kropp, nedover på lemmene som ikke beveger seg. Ned på de nakne benene, som har fått skitne flekker av jord og gress.
Øyelokkene åpner seg sakte og to lyseblå øyer titter sløvt frem. Foran dem sitter han, han som hun... Ja, hva føler hun for han, sånn, helt egentlig? Han som satt på huk mellom bena hennes med to hender knyttet hard rundt hennes egne spinkle armer slipper nå taket og setter seg ned ved siden av henne. Han fisker frem en røyk og tenner den uten å se på henne.
«Ikke gjør sånn Hannah, jeg vet du er ok, så slutt å skap deg.»
De to blå øynene beveger blikket nedover sin egen kropp, nedover på lemmene som ikke beveger seg. Ned på de nakne benene, som har fått skitne flekker av jord og gress.
Jeg er egentlig ganske gira på denne boka. Men, jeg lurer på om jeg har tatt vann over hodet. med tanke på at det jeg skal skrive om, har jeg ikke erfaring med. Men, jeg kan likevel forstå litt om hvordan Hannah hadde tenkt. Så jeg håper vel egentlig bare at jeg har rett, og de som har erfaring med dette ikke biter av meg hodet om de leser det.
Skjønner du hva som skjedde? Haha. Men, jeg kommer ikke til å si om du tar feil eller ikke. Det er jo ikke noe gøy. Men, det er ganske åpenbart, right? Og jeg har så lyst at noen skal lese det jeg har skrive, men jeg vil ikke vise alt heller. Gah. Ja, så utdrag!
lørdag 5. februar 2011
Vi er likestilte
Sengen har en puffet pute og en henslengt dyne med grønn farge og hvite små prikker. Eva setter seg langsomt ned på sengekanten, så langt ute som mulig. Hun presser bena sammen og legger armene åpne ned på fanget mens hun kikker ned i dem. Hun leter etter noe.
Minnene flerrer forbi i og et stikk treffer henne i siden. Hun senker hodet fort ned i hendene. Små hulk kommer sammen som hun mumler strofer fra favorittsangen hennes. «I'm singing to you...»
Eva hever hodet sakte fra hendene og sier enda en strofe, litt høyere. «Like soilders, march on.»
Eva reiser seg opp og går bort til skuffen i skrivebordet. Hun finner frem en skriveblokk. En skriveblokk fra da hun gikk på ungdomsskolen. Hun blar varsomt med skjelvende fingre mens hun gjentar strofene for seg selv, og kommer frem til siden. Den er full av et navn og hjerter. Hun river ut arket, finner frem tapen og henger det opp på døren.
Enda en skriveblokk blir funnet fram, denne er uskreven, og Eva river ut to tomme ark. Hun slenger dem ned på pulten, og finner frem den store røde sprittusjen. Hun stopper opp i noen få sekunder før hun skriver, og smiler. «Han løy» «Jeg løy»
Eva henger begge lappene, på hver sin side av lappen med navn og hjerter. Hun tar noen steg bakover og kjenner smilet lure seg frem igjen, hun kjenner en tyngde flytte seg fra skuldrene. Vi er likestilte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)