Det er vinden som så svakt berører de myke, tynne armene hennes. Vinden som i kveld også er hennes eneste. Solen står enda høyt på himmelen, og gir deg en følelse av at dagen aldri tar slutt. De fleste synes dette er det fine med sommeren. De har enda lengre tid på å gjøre alt de vil ha gjort, de kan utsette alt det grå og tunge. De lever i nuet og er på god fot med solen. Det er også hun. Hun elsker solen, det er vel få som ikke gjør det. Hun som alle andre sitter ute i solen og lar den brune huden. Hun lar også sommeren få sette merke i henne, på flere måter enn andre. Bladene, de opplyste bladene danser lett i den svale brisen. Hele verden om henne lever. Ikke bare lever de, men de nyter livet. De er livet. Solens stråler griper tak i henne og rister.
"Hvorfor hater du meg?"
Jenta myser stilt tilbake.
"Hvorfor gråter du når jeg lyser opp hele verden for deg?"
Et vindkast stemmer i, og jenta lar armene falle ned til siden. Himmelen er klar blå og skyene er for lengst dratt. Kvelden er her, men den er like lys som dagen.
"Fordi du lar meg ikke hvile, Sol. Du viser meg alt som er galt i ditt søkende lys."
Solen blinker i det jenta lar en stille tåre falle ned på løvetannbladet foran henne.
"Men, kjære barn... Jeg har ei gjort deg vondt. Jeg, Solen, er din beste venn."
Jenta tar i et smil og ser rett på solen.
"Kjæreste Sol, du er akkurat slik som dem. Du er akkurat lik. Du sier du er god, du gir meg falske håp ved å varme mine kalde armer og lyse opp mine dager."
Hånden til jenta føres varsomt opp til øynene.
"Men, så plutselig blender du meg, du gjør meg blind, og lar din varme bli som helvettes ild."
Solens stråler blinker og treffer jentas dirrende lepper. Hun er kald. Hun er ei sommersol lengre, hun er vintersol, og i samme øyeblikk forsvinner hun bak åsen i stillhet.Himmelen dekkes av røde farger og jenta stirrer motvillig mens hun kjenner brisen er der igjen med sine betryggende løfter.
"Hun er vakker, Solen, men ei så farlig. Men, det er du og Vind..."
Stillheten runger og vinden blåser enda svalere enn før.
"Men, det er vi alle. Alle er nydelige, alle er farlige. Alle vil gi deg godt, og alle vil såre deg."
Jenta snur seg mens hårene reiser seg.
"Bare ikke la lyset lure deg for mørket. De som er der for deg i mørket, er dem som er verdt å samle på."
2. juni 2011
masse fine poetiske bilder, ja egentlig et generelt poetisk språk over hele linja. dette er din store styrke, men noen av dem blir litt platte (sånn som bladene som danser i vinden), fordi de er brukt før.
SvarSlettden eneste andre "kritikken" min går på setninga som slutter med: "og lar den brune huden". da jeg til slutt forsto den, synes jeg den var veldig fin. men den var litt vanskelig å skjønne. trodde først det mangla noe. at du sa at "den brune huden" gjore noe, mens det egentlig var snakk om at huden ble bruna. problemet er rett og slett at ordet "brune" både kan beskrive noe huden er og noe som skjer med huden. rådet er altså å bytte ut "brune" med et synonym som funger litt klarere i konteksten.
det ble mye prat om en liten bagatell.. sorry. at jeg vier så mye tid til å pirke på et ord, må du ta som et klart tegn på at teksten i det store og det hele er veldig bra, og at det derfor ikke var noen store ting å kritisere :)
Aaaw, tusen takk!
SvarSlettJa, det er litt vanskelig og da, å ikke bruke noe som er brutk mye før. Men, jeg tenkte egentlig ikke så mye på det, jeg satt ute mens jeg skrev det, så jeg bare skrev det jeg så på en måte..
Men er litt oppbrukt.
Hmmja, men jeg vet ikke hva man kan bruke? Altså, jeg tenkte jo da som du sikkert skjønte til slutt, at man blir jo brun. Kunne kanskje skrivd noe "og lar den solbrune huden" men er litt rart kanskje. "Og lar dem bli solbrune" ?.. Hm. vetikke x)
Tusen takk for kommentar og kritikk! :)