Tyngden

Det sitter dypt i magen.
Nei, ikke samvittigheten, sjalusien eller sinnet.
Angsten. Reddheten. Frykten.
Det sitter som en knute, en ball, ja, en stein om du vil.

Du vet ikke alltid hva det er, grunnen til at du føler slik, akkurat nå.
Men, du vet dette.
Du vil ha det bort. For en hver pris. Denne følelsen skal bort.

Angst gjør deg desperat. Angst tapper deg for energi, for fornuft og hindrer deg.
Du klarer ikke å tenke klart, du kjenner bare på knuten i magen, og håper den ikke utvikler seg.
Du kan bare håpe, mens du gjør alt du kan for å føle deg trygg, håpe at du ikke får et anfall.
I dag, i kveld, i morgen, overimorgen... Denne uken?
Vil det skje? Eller vi du bare ha denne følelsen til du løser hva enn som gjør at den er der?

Eller, vil du, som er værst av alt, få angst for angsten.
Det å være redd for å være redd.
Du føler det kommer til å skje, og klarer ikke ventingen. Du blir livredd, fordi du vil ikke være redd.