Utdrag

Fotskrittene kommer enda nærmere og Hannah snur seg motvillig rundt og ser han. Morten. Han ser ut som han alltid gjør. Han har på seg den grønne genseren han hadde på seg da de var i Sverige, den blåe dongeribuksa med slitte kanter som han elsker, det selvgode smilet, det rufsete brune håret og de mørkegrønne øynene.
«Har du sett et spøkelse eller?» Morten ler spøkene og hånden hans går i saktefilm opp i håret og han rufser det slik han alltid gjør. Slik han alltid gjør.
«Eh.. nei.»
Morten skifter fot og ser opp mot himmelen litt før han ser på henne igjen med stikkende øyne.
«Så... Har du slutta på skolen eller, derfor du er hjemme?» Han smiler.
Hannah kjenner det knytter seg i magen. Hun vil gråte.
«Nei, det er Thomas sin bursdag.» Stemmen er lav. Morten står forsatt og smiler mens han igjen fører hånden opp i håret, og Hannah ser det fremdeles i sakte film. Alt han gjør, alt blir så giftig, blir så viktig.
«Ah, ja. Da får du hilse han fra meg. Du vet jo hvor glad familien din er i meg.» Han smiler, før han blunker raskt og snur på hælen. «Vi sees, sin valor» Morten står stille noen sekund får å la ordene få enda mer inntrykk før han går sakte ned bakken i stillhet. Hannah ser etter han helt til han runder svingen, da faller hun ned på kne i bakken. Uten ord, uten tårer sitter hun der med knyttede never. Hun sitter der i flere minutter. Hun sitter i stillhet, den eneste lyden som høres er fuglene som kvitrer fra et tre lengre borte, svak bildur fra veiene, og lyden av neven til Hannah som slås repeterende ned i asfalten. 

Utdrag

Det er fuglesang, det er fuglesang hun hører. Det er bare fuglesang hun hører.
«Hannah!» Den lurvete stemmen griper tak i henne. Den holder om henne som om det var to virkelige hender. Det er to virkelige hender.

«Hannah! Ikke lek med meg!»
Øyelokkene åpner seg sakte og to lyseblå øyer titter sløvt frem. Foran dem sitter han, han som hun... Ja, hva føler hun for han, sånn, helt egentlig? Han som satt på huk mellom bena hennes med to hender knyttet hard rundt hennes egne spinkle armer slipper nå taket og setter seg ned ved siden av henne. Han fisker frem en røyk og tenner den uten å se på henne.
«Ikke gjør sånn Hannah, jeg vet du er ok, så slutt å skap deg.»
De to blå øynene beveger blikket nedover sin egen kropp, nedover på lemmene som ikke beveger seg. Ned på de nakne benene, som har fått skitne flekker av jord og gress. 

Jeg er egentlig ganske gira på denne boka. Men, jeg lurer på om jeg har tatt vann over hodet. med tanke på at det jeg skal skrive om, har jeg ikke erfaring med. Men, jeg kan likevel forstå litt om hvordan Hannah hadde tenkt. Så jeg håper vel egentlig bare at jeg har rett, og de som har erfaring med dette ikke biter av meg hodet om de leser det.

Skjønner du hva som skjedde? Haha. Men, jeg kommer ikke til å si om du tar feil eller ikke. Det er jo ikke noe gøy. Men, det er ganske åpenbart, right? Og jeg har så lyst at noen skal lese det jeg har skrive, men jeg vil ikke vise alt heller. Gah. Ja, så utdrag!