Hennes øyne gjennomborer meg, jeg kjenner det svir i brystet. Hun er sint, nei hun er såret. Øynene blir sakte blanke og underleppen hennes blir bitt tak i. «Hva er det du holdet på med?» Ordene kommer som små vindpust i mot meg, små, kalde vindpust, kalde som om høsten. Hun gransker meg, her jeg står og gransker henne tilbake, mens jeg skifter vekten til det venstre beinet. Det er helt stille, men intens stillhet. Akkurat slik hun vil det skal være. Alt som høres er åndedrag og blunking av øyevipper som holder tårene tilbake. Jeg ser frustrasjonen bygger seg opp i henne, der hun brått vender blikket bort. Jeg selv vender blikket automatisk ned i grusbakken, og angrer. Hun ser meg, og jeg lukker øynene og ser kun tusen stjerner. Fotskritt. Hun går sakte i mot meg, og jeg hører grusen sprake. «Jeg vet du er der.» Ordene er uventede. Jeg blunker raskt og får øye på de hvite skoene stå foran meg. Hun er nære. Hun er like intens. Hun gir ikke opp. Det er stille, alt jeg hører er pusten hennes og min. Hennes går raskere, min vet jeg ikke hva gjør. Den forsvinner. En hånd blir lagt på skulderen min, og jeg kjenner varmen, den beroliger meg. «Det er ikke for sent.» Ordene er lave, ordene er lyse. «Du kan klare dette.» Øyelokkene glir sakte opp og der står hun, hun som jeg kjenner godt, men sjeldent ser. Hånden slippes men, varmen forblir. Ja, hun møter jeg på i de stunder jeg trenger henne mest. Jenta foran meg begynner sakte å gå bakover, mens hun smiler oppmuntrende. Hun er tilfreds. For hun og jeg, vi begge vet, at nå vil jeg gå inn i huset igjen og atter en gang... leve.
Hadde vært kjempegøy og hørt tolkningene deres :D
