Når ord ikke betyr noe

Jeg stoler ikke på folk. Ikke i det hele tatt egentlig.
Det er ikke så rart med min fortid. Men, folk mener likevel, nei, de forventer likevel at jeg skal stole blindt på dem igjen. Det skjer ikke.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil det. Du kan si hva som helst til meg, men om handlingene dine ikke matcher, tror jeg deg ikke. Sånn er det bare. Det driver folk sprø.

Men, er det så rart da? At all tillit har blitt brutt. At min egen svakhet har blitt brukt mot meg, sammen med personen som gav meg den, av personen som jeg så på min aller beste venn. Er det rart jeg ikke stoler på deg? Du aner vel ikke hvor vondt det gjør.
Du vet ikke hvordan det er å bli lurt trill rundt. Å bli manipulert. Og om du gjør, så tror jeg ikke du ber meg om å stole blindt på deg.

Det var en stund jeg måtte ha på lyset og se rundt i rommet, speide rundt, før jeg kunne slå av lyset og lukke øyna. Noen ganger måtte jeg gjøre det to ganger.
Det er forsatt ekkelt å gå inn i et rom når det er mørkt, og jeg kikker raskt rundt, bare for sikkerhetsskyld.
Når jeg la i fanget til eksen min, måtte jeg kikke opp noen ganger, på ansiktet hans, fordi jeg fikk følelsen av at det var noen andre. Selv om jeg visste godt det var umulig.

Man blir litt ødelagt av sånne ting.
Jeg sover inne på rommet mitt med døra låst. Jeg fikk egentliug ikke lov til det først, men jeg fikk overtalt pappa. Jeg har kun 2 personer jeg stoler på. Ikke 100%, men det nærmeste jeg kan komme.
Jeg tror på dem. Jeg tør å vise dem mine såre side, som regel, men det hender at jeg tenker at de lyver.

Har du aldri hørt den der; Jo jeg er glad i deg og vil snakke med deg.
Og så hører du ikke fra personen på 2 måneder?
Er det løgn? Eller skal jeg tro at personen mente det uansett hva bevisene tilsir.
Jeg sier ikke at en sånn person er slem, men jeg tror det sier litt mer enn de burde.

Skal jeg tro på deg, når du sier du elsker meg, men ikke blir bekymra for meg?