Helveteåret

Det begynte, vel, det begynte egentlig ikke da, men dette året begynte sent i august 2010.
Det var en fin sommerdag mine foreldre og meg satte mange av tingene mine i bilen og satte for den lange reisen til Toten. Jeg skulle begynne på folkehøgskole. En lovende folkehøgskole med et studie jeg den dag i dag forsatt ønsker å ta. Psykologi, pedagogikk og ledelse.
Hele bilturen opp var egentlig veldig fin, vi så mye og jeg fikk se både Hønefoss og Skien, i tross for at jeg var utrolig nervøs og forsatt var syk så gledet jeg meg veldig. Jeg snakket med Ivy som også var på vei til sin folkehøgskole, og jeg følte lykken sakte bre seg over meg... Selv om jeg forsatt tenkte..."Jeg vil egentlig være hjemme."
Det var et nytt og spennende kapittel i livet mitt. Ikke bare skulle jeg på en ny skole, men en så spesiell skole og på akkurat det faget jeg kunne drømme om å gå på. Jeg skulle møte helt nye folk og alle hadde lovet meg det ville bli det beste året i mitt liv. Med alt dette surrende rundt i hodet mitt hadde jeg ikke tid til å tenke igjennom faktaene. Jeg tenkte jo ikke på hvem jeg var. Jeg visste jo bare at alle andre klarte dette.
Jeg tenkte jo ikke på alt jeg hadde gjennomgått de siste årene og som jeg har brukt så mye energi på å fortrenge og holde borte.
Vi rundet svingen inn til Toten og så de store gressengene. Det virket litt øde, men også idyllisk. Da vi kom ned i sentrum var det masse butikker, spesielt når jeg trodde det ville bli som her, en matbutikk, og når jeg så skolen tenkte jeg at dette var jo ikke ille i det hel tatt. Kjempe fint sted og skole. Jeg gliste litt bredere.
Vi kom opp til skolen og hilste på læreren og fikk utdelt rom. Da fikk jeg mitt første lille sjokk. Jeg hadde ikke blitt lovet, men nesten, et eget rom, men nå skulle jeg dele rom med ei anna. Da jeg kom inn i rommet falt de første tårene. Virkeligheten kom.
Mamma og pappa prøvde å godsnakke meg, og jeg prøvde å tenke positivt og sterkt på alt. Men, innerst inne, var jeg livredd og ikke glad i dette i det hele tatt. Rommet hadde ikke eget bad en gang. Noe som jeg trodde det ville være. Det var små ting, men for meg, på den tiden spesielt, ble ganske mye.
Vi gikk litt rundt ute, men jeg klarte ikke å slutte å gråte. Da fant mamma ut at hun ville prøve å få alenerom til meg, og jammen men, så fikk hun det til. Mamma er superkvinne det er jeg sikker på.
Jeg fikk alenerom i et gammel arbeidsværelse til en lærer. Det var kaldt og upersonlig, men det var alenerom, og jeg så litt lysere på ting. Nå var det ikke bare JEG VIL HJEM! nå var det, jeg skal, SKAL prøve.
Vi gikk dermed på velkomsttalen eller hva enn det kalles, og hele tiden satt jeg og hostet, som var kjempegøy forresten. Etterpå det reiste foreldrene mine til der de skulle sove, og jeg trasket opp på rommet og stelte mer i stand. Så gikk jeg for å spise kveldsmat, og var like sjenert som på u.skolen.
Resten av kvelden stort sett gråt jeg nonstop. Jeg fikk angst, totalt angst. Jeg ville ikke være her. Ikke en uke en gang. Jeg ville hjem. Jeg ville ikke være milesvis borte på et sted jeg egentlig ikke trives. Jeg vet jeg kunnet klart det, i dag. Men ikke den gangen.
Så mamma og pappa var helt herlige og forstod meg og jeg fikk reise hjem. Jeg trodde dem ville være sinte fordi vi hadde reist så langt og jeg hadde bare gitt opp. Men, de var verdens beste og bare trøstet meg.
Så jeg sa hadet til Toten og reiste hjem med en klump i magen men en utrolig lettelse.

Når jeg kom hjem var jeg så ufattelig flau. Det gikk dager før jeg beveget meg ut døra og samme med å en gang fortelle folk. Jeg endte opp emd å fortelle det fordi de spurte hele tiden om hvordan det gikk.
Den neste stunda brukte jeg mye tid på å angre og hate meg selv. Jeg følte meg som en totalt fiasko. Verdens svakeste person. Jeg klarte ikke å komme meg på folkehøgskole en gang, det som alle greier....
Jeg var uhyre deprimert. Samtidig som jeg følte meg trygg hjemme. Trygghet er det viktigste for meg.
Men, så visste både jeg og mine foreldre at jeg kunne ikke bare være hjemme, det kjente jeg godt på kroppen og allerede. Så det var masse styr med å finne skole eller noe lignende jeg kunne gjøre. Som fikk meg til å få enda dårligere samvittighet og hate meg selv enda mer.
I alle år som jeg har hatet meg selv, har jeg aldri følt et så stort hat mot meg selv som dette hele året.

Jeg fikk jo ikke noe skole da, og begynte på Sosial Kunnskap som privatist. Noe som ikke gikk bra visstnok. Som sagt var jeg uhyre deprimert, og hadde ingenting å gjøre før ut i november. Så før dette var alt jeg gjorde å lese på sosialkunnskap, se tv, sitte på pc-en eller gå turer med pappa. Jeg holdt bokstavelig talt på å gå på veggen. Jeg har aldri kjent noe så ille. Å være så frustrert at du vil bare skrike. klore deg selv. Hva som helst!!!!! Rett og slett fordi jeg kjedet meg så mye, var deprimert og mest av alt, ensom.
Det var det nest værste i hele år, ensomheten. Å gå fra å se vennene sine hver dag, til å se dem 1 gang i uka, er hardt for psyken din. Bare det å ikke se folk på din egen alder... Du vil ikke skjønne det før du opplever det.

Så kom Nav inn og fikk meg praksisplass på skolen i Bygland, og det var utrolig godt. Bare det å få gjort noe, noe nyttig, rutiner. Du aner ikke hvor godt det er!
Jeg hadde det veldig fint der oppe, alle læreren var greie og selv om jeg var veldig usikker i begynnelsen, fikk jeg det litt til etterhvert. Det dumme var at tydeligvis noe som satt igjen fra da jeg selv gikk der oppe, spesiellt med at jeg tok skolebussen, gjorde at jeg fikk angst. Jeg har hatt angst før, men aldri så ille. Det var helt forbanna faens pokkers satans for jævelig. Jeg var der i 2 måneder, november og desember, og i juleferien når jeg endelig kunne slappe av, skjønte jeg at jeg kan ikke gå tilbake. Jeg var helt utslitt. Men, det positive var at selv i all angsten som var så forferdelig, så var psyken bedre.
Jeg hadde nå begynt å stole på pappa og mamma nok til å snakke om ting, og åpnet meg. jeg snakka mer om mobbinga og rundt jul bestemte jeg meg for å legge det bak meg. Jeg greide det ikke så bra, men tenkte mindre og mindre på det, og så gikk jeg på en smell...
Jeg fikk høre ting om Cato, og da rakna det.. Jeg fikk angst og var deprimert som faen.
Men, så fikk jeg snakka med hun, exen hans, og etter det, så har jeg egentlig gitt slipp på Cato.
Det er Olaf som er værst nå. Selv om jeg har gitt ganske slipp på han og.
Det jeg mener er at før så tenkte jeg på det hele tiden, hver gang jeg var deprimert ble alt mye værre fordi jeg tenkte på dem, og jeg traff bunnen veldig lett. Nå tenker jeg ikke så mye på det.
Av og til, når jeg finner ting han har skrivd, eller når jeg ser han... Jeg skal ærlig innrømme jeg fikk tårer i øya sist gang jeg så han. Og jeg skal ærlig innrømme at selv om jeg sier jeg klarer å tenke på de gode tingene han gjorde, så når kvelden kommer, så husker jeg bare det som skjedde senere...
Så,egentlig, nei, jeg vil ikke snakke om han i det hele tatt.

Jeg gikk ledig til februar igjen, og begynte på Matematikk som privatist.
Så fikk jeg ny praksis på skolen her, og har vært der nå helt ut til sommeren. Noe som har vært helt fantastisk!! Alle er kjempe snille og jeg følte av og til at jeg var ordentlig ansatt. Når læreren kom til meg og spurte om min mening... Du aner ikke hvor mye det betydde. Det å føle at du klarer noe og blir verdsatt.
Det hjalp min psyke veldig, veldig, veldig godt. Ingen angst! :)
Helt herlig. Jeg har hatt det sååå fint. Derfor jeg ikke klarte å på avslutningen fordi jeg ville ikke si hadet.
Begynte å gråte med en gang jeg kom hjem fra siste dag. Jeg er evig takknemlig.

Den dag i dag...
Jeg er forsatt ødelagt. jeg er forsatt ikke meg selv.
Jeg er ikke glad. Men, jeg er lettere. Alle de tingene som jeg kom med inn i dette året.
Alt det som var blitt fortrengt, prøvd å bli skyvd bort. Jeg har fiksa noe av det.
Jeg er sterkere. Jeg er det.

Jeg er stolt at jeg forsatt lever.
Fordi jeg har hatt selvmordstanker nesten hver eneste dag dette året.(nei, det er ikke overdrivelse)
Jeg har klart å komme meg igjennom helvette på jord, og jeg er stolt.
Takk til mamma og pappa som var der hele tiden og hjalp meg.
Takk til broren min som bare er best.
Takk til de gangene vennene mine var der.

Den dag i dag, angrer jeg ikke på at jeg reiste hjem!