Første mann er en sang. Skrev mye sanger før jeg. Denne er om C. Hehe.
D E7
Your
knives burn inside of me
G D
They
twist and turn with memories
Em C
Get the
hell out of me
Your
lies burn inside of me
They
twist and turn with remembering
Get the
hell out of me
E7 D
You made
me weak you made me cry
Am Em
You made
the light say good bye
E7 D
Now I
can't rest, you're in my bed
Em A
No sleep
this other night
Your
scars burn inside of me
They
never were on you to burn
Get the
hell out of me
You made
me weak you made me cry
You made
the light say good bye
Now I
can't rest, you're in my bed
No sleep
this other night
E7 (1)
The
tears are flooding
D (1)
The pain
is burning
Em (1)
You
never loved me
C (1)
You just
played the game
You made
me weak you made me cry
You made
the light say good bye
Now I
can't rest, you're in my bed
No sleep
this other night
Now I
can't rest, you're in my bed
No sleep
this other night
Get the
hell out of me
Enda en sang.
Let
A E7
when everything was simple.
Em G D
Let us forget every bad thing,
A E7
that's on our mind.
Em G D
Let us go away,
A Em
without telling
C
I
C D
How lonely and unloved
Em G
you must feel
C
I
Em G D Em
But just hold on through this night
Em G D Em
But just hold on through this song
Let
A E7
where we are.
Em D
Let them miss us,
A E7
and see they need us.
Em D
Let them find out,
A E7
they can't live without us.
*pause uten gitar *
Let
A Em
and don't look back.
Dette er egentlig og om C. Hehehehe, skrev mye om han en stund ja.
Sengen har en puffet pute og en henslengt dyne med grønn farge og hvite små prikker. Eva setter seg langsomt ned på sengekanten, så langt ute som mulig. Hun presser bena sammen og legger armene åpne ned på fanget mens hun kikker ned i dem. Hun leter etter noe. Minnene flerrer forbi i og et stikk treffer henne i siden. Hun senker hodet fort ned i hendene. Små hulk kommer sammen som hun mumler strofer fra favorittsangen hennes. «I'm singing to you...»Eva hever hodet sakte fra hendene og sier enda en strofe, litt høyere. «Like soilders, march on.» Eva reiser seg opp og går bort til skuffen i skrivebordet. Hun finner frem en skriveblokk. En skriveblokk fra da hun gikk på ungdomsskolen. Hun blar varsomt med skjelvende fingre mens hun gjentar strofene for seg selv, og kommer frem til siden. Den er full av et navn og hjerter. Hun river ut arket, finner frem tapen og henger det opp på døren. Enda en skriveblokk blir funnet fram, denne er uskreven, og Eva river ut to tomme ark. Hun slenger dem ned på pulten, og finner frem den store røde sprittusjen. Hun stopper opp i noen få sekunder før hun skriver, og smiler. «Han løy» «Jeg løy» Eva henger begge lappene, på hver sin side av lappen med navn og hjerter. Hun tar noen steg bakover og kjenner smilet lure seg frem igjen, hun kjenner en tyngde flytte seg fra skuldrene. Vi er likestilte.
Også noe jeg skrev om angst...
Denne følelsen opptar hele den lille plassen i brystet mitt. Den stikker ikke. Den svir ikke. Den dunker ikke. Den gjør ikke vondt. Den bare er der, den erter meg og tar over freden i huset.
Jeg lener meg bakover og ser målløst på veggen foran meg. Jeg teller blomstene. En blå, en rød, enda en rød og en gul. Sånn er mønsteret, jeg teller dem, om og om igjen til jeg når taket, der en list avbryter avbrytelsen min. Den er mørk og lang, og viser et klart skille mellom det lyse tapetet og det enda lysere taket. Jeg lener meg enda lengre bak og hodet henger og dingler løst i luften.
Det er vanligvis da jeg bare blanker ut og forsvinner et sted jeg ikke vet hvor er, men i dag dirrer hele kroppen. Vent, nei, den gjør ikke det. Den skjelver ikke, jeg beveger meg ikke det grann. Jeg er helt rolig, helt stille, jeg beveger meg ikke. Det er inni meg det skjer.
Det er inni meg jeg skjelver, det er inni meg jeg gråter. Ikke en eneste rørelse, ikke en eneste tåre faller ned kinnet. Ikke en eneste ting. Jeg bare er her. Jeg bare eksisterer. Kroppen min eksisterer, mens jeg, jeg er borte. Jeg aner ikke hvor jeg er, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme tilbake. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke!
«Jeg.. må.»
Ordene ramler ut av meg, og jeg reiser meg opp. Jeg ser meg fort i speilet, jeg holder hånden i luften, stirrer på den, der den er helt stiv. Ikke en eneste rørelse. Ikke en. Jeg går ut i stuen til familien, de sitter i tvkroken og ser film, jeg setter meg ned mens jeg smiler. Jeg setter meg ned, og igjen forsvinner jeg. Jeg forsvinner inn i meg selv, inni all dirringen, inni i den følelsen som ikke er en følelse, jeg forsvinner inn i angstens hersker, uten at en eneste sjel kan se det på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar