Natteskriveri

Han sitter bak meg og drar fingrene sine lett over den bare nakken min. Vi har sittet slik lenge, i stillheten. Begge med blikket utover byen som ligger foran oss i nattemørket. Det sen vår og vinden er myk mot den nakne huden min. Det er kun vinden som får bladene til å rasle og fjern støy fra bilene nede i gatene vi hører. "Sofie?" Sier han lavt og jeg snur meg sakte mot han. Han smiler svakt til meg og lener seg inn mot meg for å gi meg et kyss. Sommerfuglene flyr i magen slik de har gjort hver gang jeg har sett denne gutten. Jeg har ikke kjent han lenge, nei, jeg kjenner han knapt. Likevel tenker jeg på han hver eneste dag, hver eneste time, ja hele tiden. Han har denne auraen, denne sjarmen, de øynene, den stemmen, bare det... du vet, det? Jeg gjør det hver gang, at jeg faller for fort. Han er fin, han gjør meg glad, han liker meg. Så er det gjort. Du vet? Så blir jeg blind. Jeg smiler tilbake til han. Smiler søtt og ekte. Samtidig er jeg livredd. Blant alle fine og varme følelser er jeg livredd. Jeg kjenner han knapt. Jeg vet ikke hvem han er, eller viktigere, hvem han kan ende opp med å bli. Er det ikke slik det er? At man tror man kjenner noen, men så vil tiden vise at nei, det gjør du så absolutt ikke. Eller er det bare  meg? "Du er så pen, Sofie." Sier han i mellom kyssene og all frykt forsvinner. Nei, den gjemmer seg langt bak i mørket, langt, langt bak. Der som jeg kun stiger inn når nattemørket er falt og jeg er alene. Da jeg er mest sårbar. Da jeg kanskje burde stole på meg selv, men som jeg ikke gjør. Jeg lar hånden vandre opp i håret hans og smiler enda litt søtere. Vær så snill, vær en av de gode. Vær så snill. Vær så snill...