Hverdags ødelegging

Du tror alt du gjør er å ikke smile, ikke si hei, ikke være venn med den ene jenta i klassen...
Men, det du kan gjøre er å endre hele hennes eller hans syn på seg selv, på verden og på alle andre.
Hver eneste dag du lever har du muligheten til å endre liv, for både godt og værre.

Jeg gikk i en klasse med 6-7 elever hele barneskolen. Hele skolen min var på ca 50 elever til sammen.
Det var ikke stort utvalg i hvem man kunne velge som venner. Man hadde klassen sin, man hadde naboer, man hadde de andre som ikke hadde noen, eller så hadde man bare seg selv.
På ungdomsskolen var vi en relativt stor klasse på 18-20 elever, og en uskole på rundt 40 elever.
Det var litt lettere her, men likevel var det ikke stort å velge i. Spesielt..... når andre tok det valget for deg.

Det var noen ensomme år. Det var år som formet meg som person. Jeg var ikke den blide lekne guttejenta som jeg var de første årene, jeg var ikke den uskyldige, naive jenta når jeg ble eldre.
Jeg var stort sett den jenta som kom hjem etter skolen, eller som flyktet ned til fristedet rett etter hun gikk av bussen for å tenke.. For å skjønne. For å.... finne ut hva enn hun kunne gjøre for å bli sett, for å bli likt.

Jeg ville ikke endre meg selv, men jeg turte ikke å være meg selv heller. Jeg var sjenert, jeg hadde problemer. Ting de visste, men likevel... så var jeg ikke den personen de ville ha. Jeg var uhyre ensom, men det var ikke det værste.

Det var måten de så på meg. Måten de gikk 2 meter vekk i fra meg og stillte seg opp der.
Måten de kom til meg for å spørre hvor resten av klassen var, for å ikke en gang ha meg med for å lete.
Det var måten de fikk meg til å føle som noen som ikke hørte hjemme kun ved små ting som de mest sannsynlig ikke tenkte over.

For så mange netter jeg gråt meg i søvn, for så mange ufyslige tanker jeg har hatt om meg selv.
For måten de har fått meg til å føle meg verdiløs, for å få meg til å sette alle andre foran meg, uansett hvem de er. For måte jeg ofrer så mye for alle, fordi jeg vil ikke miste dem.
For alt jeg har følt pga dem, alt jeg har forandret meg med, har jeg aldri fått en eneste unnskyldning.
og jeg har ikke bedt om den heller.

Jeg har så mye kjærlighet i meg at jeg føler hjertet mitt er knust hele tiden.
De rundt meg aner ikke en brøkdel av hva jeg ofrer for dem, hvor mye jeg faktisk gjør for dem.
Hvor mye jeg lar meg selv såre, for å ikke såre dem. Hvor mye jeg vil gjøre kun for å ha dem i livet mitt.
Jeg har mennesker som liker meg for hvem jeg er, og jeg gjør mye for at de skal bli.

Det, det er hva dere har gjort meg med, bare ved å ikke inkludere meg. 
Ved å få meg til å føle som søppel.