"Jeg trodde før at det var på ungdomsskolen og videregående man fant seg selv. Det var da man fant ut hvem som var de ekte vennene, hvilke aktiviteter og hobbyer du egentlig har og ikke bare de som alle andre har. Det var der du eksperimenterte, et år var du normal, blondt hår og svart topp med blonder i bunnen, et annet år var du emo, svart i håret og hadde hullete strømper. Det var da du skulle finne ut hvem du var og hvem du ville være og bli den personen. Det var det jeg trodde før. Nå skjønner jeg at, i hvert fall i min situasjon, så er det på universitetet du virkelig finner deg selv. Det er da du er akkurat voksen nok til å ta ansvar for alle handlingene dine, akkurat voksen nok til å bo alene, reise alene, drikke alene, og akkurat voksen nok til å gjøre store feil. Det er på universitetet du virkelig bestemmer fremtiden din, for den er allerede i gang. Du er allerede på det studiet som skal gjøre deg til den du skal være resten av livet, du er allerede i den gruppa mennesker der du skal finne din livs kjærlighet, og det er da du eksperimenterer aller mest og virkelig får en forståelseshorisont. Det er da du blir kjent med mennesker fra alle grupper, du lærer ting som får deg til å se på verden annerledes, du møter større utfordringer enn noen gang før. Jeg har vært på universitetet i ett år, og jeg kjenner ikke meg selv igjen.
Noen dager liker jeg det. Noen dager vet jeg at jeg er lykkeligere enn før. Noen dager ser jeg at personen som stirrer tilbake på meg i speilet er jenta jeg ville være for noen år siden. Hun jeg drømte om å bli.
Andre dager kjenner jeg ikke meg selv igjen. Jeg føler meg nummen. Avkobla. Distansert. Jeg gjør ting uten å tenke meg om, uten å vite hvorfor, det er ikke meg, det er ikke jenta jeg var. Alt det vonde jeg opplevde, betyr ikke like mye lengre, hun jeg var, liker jeg ikke lengre, og det føles feil. Som om jeg er feil, som om jeg er falsk. Kan jeg virkelig være henne?"
Prøvde å skrive litt. Dette datt ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar