Jeg trenger å skrive

Har ikke greid å skrive noe særlig på lenge nå. Det er mange grunner til det, men det skal jeg ikke gå inn på. Sånn skjer. Men, jeg føler meg så tom uten skrivinga. Som om noe mangler. Som om jeg ikke er helt meg selv. Det er en så stor del av meg, så uten å skrive hver dag, føler jeg meg bare ja, tom. Så i går satt jeg og kikket igjennom uferdige prosjekt og til slutt kom jeg over et som er litt spennende. Det vanskeligste for tiden er jo at jeg ikke klarer å komme opp med en idè. (kanksje fordi jeg må finne så mange ideer på skolen?) så det å jobbe litt med en ide jeg fant på for lenge siden, er jo en måte å komme ut av denne skrivesperra. Jeg vet virkelig ikke om det kan bli noe som helst, men det er gøy å skrive. Så jeg tenkte jeg skulle dele litt med dere.

Han la hånden på meg, la den forsiktig over håret mitt. Lot den gli ned mot nakken min. fingrene hans grep forsiktig om halsen min. Vi satt slik i mørket. Utenfor kunne jeg se stjernene igjennom glipen i gardinene. Han hadde slått av lyset. Vi hadde satt oss i sengen, lagt dynen over benene våre. Han dro av meg toppen jeg hadde tatt på meg. Kjærtegnet meg mykt over navlen. Dro i truselinningen. Det var da jeg begynte å gråte. Jeg greide ikke å forklare han hvorfor. Men han ble ikke sint. Han var stille. Han la hånden over håret mitt. Lot den gli ned mot nakken min. Grep forsiktig om halsen min, og la hodet sitt mot mitt. Vi satt stille slik, mens jeg så på stjernene igjennom glipen og lot tårene falle. Han sa ingenting. Ikke en ting. 

Hele greia er rotete og usammenhengende. Det er liksom bare små tekstbiter i fra en lang historie. Bruddstykker. En fornemmelse. Jeg liker det selv. Det er liksom noe mørkt og skittent, blandet inn i noe vakker og fint, og man får ikke vite hva det er som egentlig skjer her.

Han puster mot øret mitt. Varmt. Hånden hans ligger slapt over magen min. Fingertuppene berører så vidt huden min. Det er nesten så det killer. Noen hårlokker ligger blant mine. Brunt i blondt. Han snorker litt. Lavt. Søtt. Magen hans er noen centimeter i fra ryggen min. Jeg kan så vidt kjenne stoffet fra bokseren hans mot huden min. Hårene på leggene hans ligger mykt mot mine nybarberte legger. Føttene hans er ikke kalde lengre. I morgen reiser han. Tenk om jeg glemmer dette? 

 Det er et år siden jeg møtte han. Han gikk i klassen min på universitetet. En utadvendt og hyggelig fyr. Alle likte han. Jeg likte han. Jeg likte smilet hans. Hvordan øynene hans glitret. Hvordan han så på deg når du snakket med han. Hvordan han tok deg på skulderen og gav deg komplimenter. Jeg likte hvordan han tok notater. Når han ikke skrev så tygget han forsiktig på tuppen av pennen. Jeg likte bitemerkene. Jeg likte leppene hans. Når jeg snakket med han så han på meg med et lite smil om munnen. Han så meg. Jeg likte nok aller best at han så meg. 

Jeg husker den første gangen jeg sov hos deg. Vi hadde vært ute. Gått ut en tur på byen sammen med noen i klassen vår. Vi snakket nesten ikke hele kvelden. Ikke før rett før utestedet stengte. Da så du på meg med et lite smil fra andre siden av rommet. Bare så. Sa ingenting. Jeg så tilbake. Glemte alt. Glemte å smile. Glemte å blunke. Glemte å se normal ut. Jeg bare så på deg. Jeg ble fanget av deg. De andre gikk ut. Du enset de så vidt. Jeg enset de så vidt, når jeg gikk mot deg. Du sa ingenting. Bare la armen rundt meg. Førte meg stille ut av rommet og så bort. Jeg husker tomheten jeg følte når du så bort. Jeg husker frykten. Nysgjerrigheten. Jeg husker hvordan jeg bare ville være med deg. Jeg husker jeg følte det var feil.