smakebit

Han lukket døren bak oss, låste og dyttet meg opp mot den. Kysset meg. Hardt. Hånden hans gled ned overarmen min og sakte ned til fingrene mine. Den andre holdt meg fast. Hardt. Når vi til slutt løste kysset pustet jeg raskt. Hjertet dunket. Hardt. Jeg ville. Jeg ville ha han nærmere. Jeg ville ha hans hender mot min nakne kropp. Jeg ville. Likevel, stod jeg helt stille. Jeg var helt stille.

Prosjekt2014

Litt mer fra prosjektet, til den som måtte være interessert.

Jeg husker den første gangen jeg sov hos deg. Vi hadde vært ute. Gått en tur på byen sammen med noen i klassen vår. Vi snakket ikke hele kvelden. Ikke før rett før utestedet stengte. Da så du på meg med et lite smil i fra andre siden av rommet. Bare så. Sa ingenting. Jeg så tilbake. Glemte alt. Glemte å smile. Glemte å blunke. Glemte å se normal ut. Jeg bare så på deg. Jeg ble fanget av deg. De andre gikk ut. Du enset de så vidt. Jeg enset de så vidt, når jeg gikk mot deg. Du sa ingenting. La bare armen rundt meg. Føte meg stille ut av rommet og så bort. Jeg husker tomheten jeg følte når du så bort. Jeg husker frykten. Nysgjerrigheten. Jeg husker hvordan jeg bare ville være med deg. Jeg husker jeg følte det var feil.

Jeg husker jeg ikke brydde meg. 

Han lukket døren bak oss, låste og dyttet meg opp mot den. Kysset meg. Hardt. Hånden hans gled ned overarmen min og sakte ned til fingrene mine. Den andre holdt meg fast. Hardt. Når vi til slutt løste kysset pustet jeg raskt. Hjertet dunket. Hardt. Jeg ville. Jeg ville ha han nærmere. Jeg ville ha hans hender mot mine nakne kropp. Jeg ville. Likevel, stod jeg helt stille. Jeg var helt stille. 

Hånden hans la seg over magen min. Dro i toppen. Røsket. Den gikk over hodet. Mens han pustet tungt og så på meg. Han så på bh en min, den hvite med blonder. Jeg så på ansiktet hans. Hvor alvorlig han var. Det føltes ut som om hjertet stoppet i brystet. Jeg ble redd. Han var så alvorlig. Han som alltid hadde antydning til smil i munnviken. Han var så alvorlig. Han så på meg. Lenge. Kanskje. Så med øynene. Så med fingrene. Dro de lett over huden min. Holdt jeg pusten? Han så opp på meg og endelig smilte han. Jeg pustet lettet ut. Jeg lente meg mot han. Kysset han. Jeg lente meg mot han.

Han tok hånden min og ledet meg inn på soverommet. Jeg vet nå at det har hvite vegger og blått teppegulv. Den kvelden la jeg bare merke til sengen. Dobbeltseng. I hjørnet. Pent redd opp. Han dyttet med ned på dynen som hadde stripete sengetrekk. Mørkeblåe striper mot en lysere blå bakgrunn. Jeg husker jeg tenkte det var typisk han. Hvorfor vet jeg ikke. Han liker jo egentlig ikke blått. Favorittfargen hans er grønn. Sengesettet var en gave i fra tanten hans. I denne gaven holdt han meg fast. Ikke hardt. Ikke løst. Kysset meg. Ikke hardt. Ikke mykt. Kneppet opp buksen min. Strøk meg varsomt over trusen min. Varmt. Han hadde varme hender. Vått.

Etterpå sa du ingenting. Bare pustet tungt. Jeg lå ved siden av og så på deg. Så hvordan brystet ditt beveget seg opp og ned. Så hvordan du gned deg i pannen. Hvordan du hadde antydning til smil i munnviken. Hvordan jeg hadde et ordentlig smil i min. Jeg ignorerte alle tankene som kom da. Om hva dette betydde. Om hvordan dette kunne skje. Om hva keg skulle gjøre nå. Jeg ignorerte de. Så bare på deg. Hvordan du snudde deg mot meg, kysset meg på pannen. La armen rundt meg. Lukket øynene. 

Jeg trenger å skrive

Har ikke greid å skrive noe særlig på lenge nå. Det er mange grunner til det, men det skal jeg ikke gå inn på. Sånn skjer. Men, jeg føler meg så tom uten skrivinga. Som om noe mangler. Som om jeg ikke er helt meg selv. Det er en så stor del av meg, så uten å skrive hver dag, føler jeg meg bare ja, tom. Så i går satt jeg og kikket igjennom uferdige prosjekt og til slutt kom jeg over et som er litt spennende. Det vanskeligste for tiden er jo at jeg ikke klarer å komme opp med en idè. (kanksje fordi jeg må finne så mange ideer på skolen?) så det å jobbe litt med en ide jeg fant på for lenge siden, er jo en måte å komme ut av denne skrivesperra. Jeg vet virkelig ikke om det kan bli noe som helst, men det er gøy å skrive. Så jeg tenkte jeg skulle dele litt med dere.

Han la hånden på meg, la den forsiktig over håret mitt. Lot den gli ned mot nakken min. fingrene hans grep forsiktig om halsen min. Vi satt slik i mørket. Utenfor kunne jeg se stjernene igjennom glipen i gardinene. Han hadde slått av lyset. Vi hadde satt oss i sengen, lagt dynen over benene våre. Han dro av meg toppen jeg hadde tatt på meg. Kjærtegnet meg mykt over navlen. Dro i truselinningen. Det var da jeg begynte å gråte. Jeg greide ikke å forklare han hvorfor. Men han ble ikke sint. Han var stille. Han la hånden over håret mitt. Lot den gli ned mot nakken min. Grep forsiktig om halsen min, og la hodet sitt mot mitt. Vi satt stille slik, mens jeg så på stjernene igjennom glipen og lot tårene falle. Han sa ingenting. Ikke en ting. 

Hele greia er rotete og usammenhengende. Det er liksom bare små tekstbiter i fra en lang historie. Bruddstykker. En fornemmelse. Jeg liker det selv. Det er liksom noe mørkt og skittent, blandet inn i noe vakker og fint, og man får ikke vite hva det er som egentlig skjer her.

Han puster mot øret mitt. Varmt. Hånden hans ligger slapt over magen min. Fingertuppene berører så vidt huden min. Det er nesten så det killer. Noen hårlokker ligger blant mine. Brunt i blondt. Han snorker litt. Lavt. Søtt. Magen hans er noen centimeter i fra ryggen min. Jeg kan så vidt kjenne stoffet fra bokseren hans mot huden min. Hårene på leggene hans ligger mykt mot mine nybarberte legger. Føttene hans er ikke kalde lengre. I morgen reiser han. Tenk om jeg glemmer dette? 

 Det er et år siden jeg møtte han. Han gikk i klassen min på universitetet. En utadvendt og hyggelig fyr. Alle likte han. Jeg likte han. Jeg likte smilet hans. Hvordan øynene hans glitret. Hvordan han så på deg når du snakket med han. Hvordan han tok deg på skulderen og gav deg komplimenter. Jeg likte hvordan han tok notater. Når han ikke skrev så tygget han forsiktig på tuppen av pennen. Jeg likte bitemerkene. Jeg likte leppene hans. Når jeg snakket med han så han på meg med et lite smil om munnen. Han så meg. Jeg likte nok aller best at han så meg. 

Jeg husker den første gangen jeg sov hos deg. Vi hadde vært ute. Gått ut en tur på byen sammen med noen i klassen vår. Vi snakket nesten ikke hele kvelden. Ikke før rett før utestedet stengte. Da så du på meg med et lite smil fra andre siden av rommet. Bare så. Sa ingenting. Jeg så tilbake. Glemte alt. Glemte å smile. Glemte å blunke. Glemte å se normal ut. Jeg bare så på deg. Jeg ble fanget av deg. De andre gikk ut. Du enset de så vidt. Jeg enset de så vidt, når jeg gikk mot deg. Du sa ingenting. Bare la armen rundt meg. Førte meg stille ut av rommet og så bort. Jeg husker tomheten jeg følte når du så bort. Jeg husker frykten. Nysgjerrigheten. Jeg husker hvordan jeg bare ville være med deg. Jeg husker jeg følte det var feil. 

Kapittel 0

"Jeg trodde før at det var på ungdomsskolen og videregående man fant seg selv. Det var da man fant ut hvem som var de ekte vennene, hvilke aktiviteter og hobbyer du egentlig har og ikke bare de som alle andre har. Det var der du eksperimenterte, et år var du normal, blondt hår og svart topp med blonder i bunnen, et annet år var du emo, svart i håret og hadde hullete strømper. Det var da du skulle finne ut hvem du var og hvem du ville være og bli den personen. Det var det jeg trodde før. Nå skjønner jeg at, i hvert fall i min situasjon, så er det på universitetet du virkelig finner deg selv. Det er da du er akkurat voksen nok til å ta ansvar for alle handlingene dine, akkurat voksen nok til å bo alene, reise alene, drikke alene, og akkurat voksen nok til å gjøre store feil. Det er på universitetet du virkelig bestemmer fremtiden din, for den er allerede i gang. Du er allerede på det studiet som skal gjøre deg til den du skal være resten av livet, du er allerede i den gruppa mennesker der du skal finne din livs kjærlighet, og det er da du eksperimenterer aller mest og virkelig får en forståelseshorisont. Det er da du blir kjent med mennesker fra alle grupper, du lærer ting som får deg til å se på verden annerledes, du møter større utfordringer enn noen gang før. Jeg har vært på universitetet i ett år, og jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Noen dager liker jeg det. Noen dager vet jeg at jeg er lykkeligere enn før. Noen dager ser jeg at personen som stirrer tilbake på meg i speilet er jenta jeg ville være for noen år siden. Hun jeg drømte om å bli.
Andre dager kjenner jeg ikke meg selv igjen. Jeg føler meg nummen. Avkobla. Distansert. Jeg gjør ting uten å tenke meg om, uten å vite hvorfor, det er ikke meg, det er ikke jenta jeg var. Alt det vonde jeg opplevde, betyr ikke like mye lengre, hun jeg var, liker jeg ikke lengre, og det føles feil. Som om jeg er feil, som om jeg er falsk. Kan jeg virkelig være henne?"

Prøvde å skrive litt. Dette datt ut.

Ung jente, voksen mann

Ung jente, voksen mann av Eline Lund Fjæren


En vakker liten bok på 121 sider.
Handler om forholdet mellom ei ung jente og en eldre mann, der vi får se det fra begges sider.

Forfatteren er jo 19 år, og dette er hennes debutbok, som er imponerende i seg selv. Boka er vakker, det er det jeg tenkte når jeg leste den. Mange fine sitater å plukke ut.

"Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imdlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?" Side 44-45 

Når jeg begynte å lese den en kveld jeg virkelig trengte en distraksjon, så las jeg 50 sider uten å greie å legge den fra meg. Den er jo lettlest, med tanke på at kapitlene er korte, og jeg vet ikke, jeg ble bare sugd inn i nysgjerrigheten og de vakre ordene. Dette er en type bok som virkelig faller i min smak, og jeg er en sucker for denne type historier også.

Det eneste jeg savnet var at jeg skulle ønske den var lengre. Ikke bare fordi jeg ikke ville bli ferdig, men fordi jeg følte så mye manglet. Det er jo noe av sjarmen også da, å lese en bok som gjør at du sitter igjen med en haug av spørsmål, samtidig som det er utrolig irriterende. Akkurat denne boken skulle jeg ønske hadde litt mer kjøtt på bena likevel.

Hun veksler jo også mellom han og henne som forteller, og noen ganger i fortid og nåtid, noe som gjorde meg forvirret til tider. Hun veksler som regel annenhvert, men det hender han/henne får to kapitler etter hverandre, og der sitter jeg og leser som henne også er det som han, og da må jeg begynne på nytt for å få det riktig, på en måte. Så jeg skulle nok ønsket litt mer klarhet i hva som er hva.

Men alt i alt, en veldig fin bok. Virkelig. Ordet for boka er: vakker.

Will Grayson, will grayson

"One cold night, in a most unlikely corner of Chicago, two teens—both named Will Grayson—are about to cross paths. As their worlds collide and intertwine, the Will Graysons find their lives going in new and unexpected directions, building toward romantic turns-of-heart and the epic production of history’s most fabulous high school musical."

Når jeg leste dette bakpå boka så tenkte jeg faktisk ikke at dette kunne være en homoromantisk(?) historie i det hele tatt. Når jeg leser det igjen nå så kan man jo kanskje tenke det, men ikke helt. Og det liker jeg! Denne boka har altså homoromantisk og heteroromantisk (jeg vet ikke helt hva jeg skal si) historier. Det er jo de to Will Graysons som er hovedpersonene, men Tiny Cooper, bestevennen til han ene WG er også veldig viktig i historien, egentlig handler det mest om han, samtidig som det selvfølgelig handler mest om WGx2. Bakpå boka jeg har og inni er det masse "DU VIL ELSKE BOKA!" type utsagn fra aviser og folk, de lover deg at du vil synge og le og grine og jeg vet ikke hva. Det virker litt som verdens beste bok, og det er kanskje å overselge det litt. Jeg sang ikke med, jeg gråt nesten, jeg lo litt. Så det er en god bok, men jeg forventet å synge for full hals som disse lovet at jeg ville. 

Jeg valgte å lese denne boka fordi jeg elsket The fault in our stars av John Green, og hvis du og gjorde det og du og liker å lese litt mer homoromantisk, og tenåringsproblematikk, så anbefales den! Jeg har ikke lest noe av David Levithan før, men jeg likte hans skrivemåte også. Deres skrivemåter ligner litt og funker fint sammen. Du kan også se hvem so har skrevet hva fordi David har en helt annen stil på oppsettet. Han skriver med bare små bokstaver og setter ting opp annerledes, som dialogen. Det at han skriver sånn, spesielt med bare små bokstaver fungerer så fint til den ene WG. Han er en deprimert type uten særlig venner og det kommer ekstra godt frem emd skrivemåten. Så det likte jeg skikkelig godt. Så hvis det var med vilje, good job!

Anbefales å lese hvis du liker John Green, tenåringsromanse og problematikk, hetero/homormanse. Og den er lettlest. :)

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg


Boka handler om Mathea Martinsen som er blitt en gammel dame som er redd for å dø før noen i det hele vet at hun har levd. Hun er gift med Epsilon som jobber på statistisk sentralbyrå selv om han er over pensjonsalderen. Mathea gjør ikke mye spennende i livet sitt og er som regel usynlig for andre, men nå bestemmer hun seg for å prøve å gjøre noe med det før hun dør.

Boka er så, så fin! En annerledes bok, spesiell skrivestil som passer godt til Matheas personlighet og historie. Mathea er jo en dame som gjør veldig lite spennende og er egentlig ei ganske rar dame, men historien hennes er så sjarmerende, morsom og trist. Jo mer jeg las, jo bedre ble boka. Man får vite småting underveis og det er skrevet på en veldig fin måte. Når triste ting skjer feks. så skriver hun ikke direkte alt som skjedde, plutselig bare innser du hva som har skjedd og en liten setning kan gi deg en sprekk i hjertet. Holdt på å gråte flere ganger, og jeg har ledd og smilt flere ganger. Jeg har også bare ristet litt på hodet mens jeg smiler av Matheas morsomme personlighet. Hun er kjemperar og søt!

Anbefales å lese! :)