Fotskrittene kommer enda nærmere og Hannah snur seg motvillig rundt og ser han. Morten. Han ser ut som han alltid gjør. Han har på seg den grønne genseren han hadde på seg da de var i Sverige, den blåe dongeribuksa med slitte kanter som han elsker, det selvgode smilet, det rufsete brune håret og de mørkegrønne øynene.
«Har du sett et spøkelse eller?» Morten ler spøkene og hånden hans går i saktefilm opp i håret og han rufser det slik han alltid gjør. Slik han alltid gjør.
«Eh.. nei.»
Morten skifter fot og ser opp mot himmelen litt før han ser på henne igjen med stikkende øyne.
«Så... Har du slutta på skolen eller, derfor du er hjemme?» Han smiler.
Hannah kjenner det knytter seg i magen. Hun vil gråte.
«Nei, det er Thomas sin bursdag.» Stemmen er lav. Morten står forsatt og smiler mens han igjen fører hånden opp i håret, og Hannah ser det fremdeles i sakte film. Alt han gjør, alt blir så giftig, blir så viktig.
«Ah, ja. Da får du hilse han fra meg. Du vet jo hvor glad familien din er i meg.» Han smiler, før han blunker raskt og snur på hælen. «Vi sees, sin valor» Morten står stille noen sekund får å la ordene få enda mer inntrykk før han går sakte ned bakken i stillhet. Hannah ser etter han helt til han runder svingen, da faller hun ned på kne i bakken. Uten ord, uten tårer sitter hun der med knyttede never. Hun sitter der i flere minutter. Hun sitter i stillhet, den eneste lyden som høres er fuglene som kvitrer fra et tre lengre borte, svak bildur fra veiene, og lyden av neven til Hannah som slås repeterende ned i asfalten.
«Har du sett et spøkelse eller?» Morten ler spøkene og hånden hans går i saktefilm opp i håret og han rufser det slik han alltid gjør. Slik han alltid gjør.
«Eh.. nei.»
Morten skifter fot og ser opp mot himmelen litt før han ser på henne igjen med stikkende øyne.
«Så... Har du slutta på skolen eller, derfor du er hjemme?» Han smiler.
Hannah kjenner det knytter seg i magen. Hun vil gråte.
«Nei, det er Thomas sin bursdag.» Stemmen er lav. Morten står forsatt og smiler mens han igjen fører hånden opp i håret, og Hannah ser det fremdeles i sakte film. Alt han gjør, alt blir så giftig, blir så viktig.
«Ah, ja. Da får du hilse han fra meg. Du vet jo hvor glad familien din er i meg.» Han smiler, før han blunker raskt og snur på hælen. «Vi sees, sin valor» Morten står stille noen sekund får å la ordene få enda mer inntrykk før han går sakte ned bakken i stillhet. Hannah ser etter han helt til han runder svingen, da faller hun ned på kne i bakken. Uten ord, uten tårer sitter hun der med knyttede never. Hun sitter der i flere minutter. Hun sitter i stillhet, den eneste lyden som høres er fuglene som kvitrer fra et tre lengre borte, svak bildur fra veiene, og lyden av neven til Hannah som slås repeterende ned i asfalten.
fint. man blir spennt på hva som er greia her.
SvarSlettjeg foreslår å tone ned de dramatiske formuleringene. kanskje prøve å skrive om til jegform. ikke fordi det nødvendig vis er noe problem med tredepersonsforteller her, men bare for å få sett teksten fra en annen side, slik at kanskje enkelte ting går opp for deg.
er detta ei åpning eller et stykke utti forresten? håper at det kommer opp mer her :)
:3
SvarSlettHm, er ikke helt sikker på om jeg vet hva du mener. Jeg pleier egentlig alltid å skrive i jegform, men det kommer en annen person inn i bildet snart, og jeg fant ut jeg ville skrive slik at jeg kan både skrive tankene/følelsene til begge.
Og det er litt poeng i at det skal være forvirredne. Leseren skal ikke helt skjønne hva som foregår enda. Det skal være litt sånn... kasta inn i historien uten å vite hva det egentlig handler om. Selv om man har en anelse. Etterhvert skal man få vite mer og mer om hva som egentlig har skjedd.
Det er ikke så langt ute, ganske i begynnelsen på en måte..
Kommer nok mer! :D
Håper det er greit at jeg stapper svaret på twitten din her:
SvarSlettDu er for hard mot deg selv - Jeg er sikker på at du ikke gjør så mye fælt mot folk som du tror! Du er bare fæl mot deg selv og har et negativt syn på ting/folk - og jo, det kan kanskje gå BITTELITT utover folk. Men tro meg, du er en veldig omtenksom person. Jeg er sikker på at det du har gjort mot folk som du ikke tilgir deg selv for; har folk glemt/tilgitt deg for for lengst. Du har dine grunner for å ha gjort det du har gjort (selv om det kanskje ikke var helt riktig likevel) og fordi du er negativ. Du gjør da så godt du kan, ting som skjer det skjer, og alle gjør feil!